Om strøm og kjerringer

Norrønafolket det vil fare, og norsk suksess under fremmede himmelstrøk kjenner ingen grenser. Vårt felleseide statlige kraftselskap har for eksempel beveget seg ut i det eksotiske, og for første gang gått in i et større kraftverk i utlandet. Landet er Laos, en flekk klemt inn mellom Viet-Nam og Burma, investeringen er 70 millioner, omtrent det det koster å bygge en fotballbane her hjemme, og fortjenesten over tredve år blir 1,2 milliarder kroner. Minst. Vi får si det på den måten, for Satkraft vil nemlig ikke fortelle hva de tjener. Kanhende er det over fire milliarder. Alt dette snubler jeg tilfeldigvis over på økonomisidene i Aftenposten, og normalt ville det ledet tanken hen på en perle fra nasjonallitteraturen:

"Lite veit jeg, og mindre vil jeg vite."

Dette sitatet stammer fra en av norsk landbrukspolitikk mest dristige nytenkere, eller ‘innovatører’, som det heter. Hennes innovasjon hadde riktignok svært liten praktisk nytte, men den har ikke desto mindre satt varige litterære spor etter seg. Ikke bare litterære forresten, tanken om å erstatte ljåen med saks som hovedredskap under innhøsting har på en måte blitt et bærende nasjonalromantisk bilde på nettopp det som har bragt vår eksportindustri og våre utenlandsinvesteringer dit de er: Utholdenhet og fast overbevisning om egen fortreffelighet. Koste hva det koste vil, om det så skulle ende under to favner vann - oppstrøms.

Skjønt det blir vanskeligere og vanskeligere å holde seg til kjerringa mot strømmens enkle og tiltrekkende credo. Første del av det, som mest er for en nøktern konstatering å regne, kan vi selvfølgelig slutte oss til alle sammen. Intensjonen i annen halvpart likeså. Problemet for stadig fler av oss er bare dette: På kontoret, ruvende som et annet husalter, står et allvitende uhyre. Med tentakler strukket langs alle verdens telefonkabler, et indre med minutiøs hukommelse og en kombinasjonsevne som en et landslag i puspespillegging, står den der og gjør min egen kunskapsfattigdom til en uvesentlig detalj. I alle fall til noe det er umulig å dekke seg bak. Og den som ikke egang har kunnskapsløsheten som fikenblad, står naken.

Ta nå for eksempel Laos. Det tar fire tastetrykk og åtte hundrededels sekunder før maskinen triumferende kan fortelle meg at Laos egentlige navn er Sathalanalat Paxathipathai Paxaxon Lao, at det er et av verdens aller fattigste land med en gjennomsnittlig levealder på 47 år, at det er rammet av flom, errosjon, landminer,avskoging og narkotikaproblemer, at den samlede eksporten utgjør fem hundre millioner, men det hjelper lite, for utenlandsgjelda var på 7 milliarder i alt 1990. Altså i god tid før de begynnte å skylde oss kraftpenger.

Så veit vi det, om landet der Statkraft har gjort hva vi kaller en god investering. Fire milliarder her, og fire milliarder der, det merkes, selv i Statkraft. For ikke å snakke om, må vi gå ut fra, i Laos. Det er sågar utsikt til mer, til flere prosjekter og mer forretningsvirksomhet, kan Statkrafts mann fortelle avisa. Norge har nemlig et riktig godt omdømme i Laos. Og det kan man forstå. En ny rask omgang med maskinen bringer meg til NORADs informasjonssider, og der kan jeg lese at Norge i fjor sjenket det utfattige og krigsherjede landet 27 millioner kroner i u-hjelp. Altså en prosent eller to av det Statkraft henter hjem.

Denne historien om eventyrlig avkastning har altså en dimensjon til, også den i tråd med grunntanken i våre folkeeventyr: Den demonstrerer for allverden, og ikke minst for oss selv, hvordan godhet lønner seg. Det med godhet skal man forresten tale lavt om, for den som har gitt seg til å surfe rundt på de Internettbølger navnet "Laos" bringer opp, unngår ikke å skvalpe borti en Amnesty-rapport eller to. Ikke så mange som skogbrannlandet Indonesia riktignok, der Statkraft tydeligvis skal bygge en serie kraftverk i milliardklassen. Det siste snapper man bare opp i forbifarten, mens maskinen kobler som rasende mellom søkeordene ‘statkraft’, ‘Asia’,’menneskerettigheter’ og ‘utplyndring’. Kanhende hadde det vært best å holde seg til rådet fra vår venninne mot strømmen: Lite vil jeg vite. Så hadde vi lettere kunnet slå oss til ro med at en bedrift tuftet på de norske fossefall er ute i regnskogene og henter hjem dollar.

Ikke er det noen grunn til å tvile på at de har de beste hensikter heller. For den som lite vet kan det også være mulig at høyprofitable norske statskroner på klodens underside bringer godt med seg. Handel og investeringer skaper ikke bare profitt, det bringer også velstand. Refrenget er gammelt som et evig klippe-klippe, og den som bestrider det demonstrerer bare hvor forsiktig man skal være med å snakke om økonomi, når man ikke har greie på det. Kapitalens svar er nemlig alltid uomgjengelig riktige, men bare på kapitalens egne spørsmål.

Og det er vanskelig å finne andre spørsmål, som passer til den foss av svar orakelet i husalteret spytter ut. Maskinen er det lite hjelp i, den mangler nemlig det eneste kjerringa hadde nok av: Fantasi. Så man får stole på seg selv og sin egen undring. Men det er som sagt vanskelig. Omtrent som å bevege seg mot strømmen.