Han veier 4.130 gram. Han er dårlig avnavlet, men ellers en frisk liten pjokk med runde kinn og knallblå øyne. Det gjetter jeg meg i alle fall til, for det står at han er av ’europeisk opphav’. Så vi ikke skal tro – ja vi skjønner hva vi ikke skal tro.

Avnavlet. Jeg husker ordet som hentet ut av et kaos. Et vanvittig, skremt, forvirret og slitsomt kaos, men først og fremst husker jeg stråleglansen av lykke om det hele. Ett eller annet sted inni der, mens jeg ennå ikke kunne se og registrere ting helt klart fordi vi beveget oss i en tåke av glede, plukket jeg opp den snurrige vesle bokstavkombinasjonen. Avnavle. Så det heter det altså.

På en måte var det kuliminasjonen. Forgyllingen. Selve den magiske handlingen etterpå. Den sterile jordmorsaksen. Det raske, sikre snittet (som å se en profesjonell fiskesløyer i aksjon, tenkte jeg, med en høyst upassende men likevel ganske presis assosiasjon). To lynraske knuter med bommulstråd og en dott pyrisept. (’Gjør ikke det vondt?’ – ’Det er ingenting mot hva hun nettop har vært med på’. Smil. Enda et smil.) Barnet, som med dette klippet ble adskilt fra den underlige sekken av tyknet blod for evig, løst fra den andre kroppen, fra fortiden sin, ble plutselig sin egen. Vår.

Så kommer ordet tilbake. Det ligger et barn i en svart søppelsekk på en trapp i Oslo. Det er ikke en gang avnavlet. Og plutselig mister ordet sin gyldne glans av glede. Noen ord og noen gleder er ikke alles eiendom. Ikke her.

Jeg tror det var den danske kulturhistoriker og essayist Rudolf Broby-Johannesen som sa det: Et samfunns anstendighet måles i antallet døende og lidende barn på gaten.

Sitatet er nok ikke riktig gjengitt, det har ligget og skvalpet i hukommelsen sammen med andre kunnskapsbrokker i snart en hel generasjons tid. Den gang tenkte jeg i alle fall at ’så lever vi altså likevel i et anstendig samfunn. Tross alt.’

Det var før gatebarna ble en del av bybildet. Like før, og lenge etter. Det er ikke sikkert det var så mye bedre. Datidens ubehagelig upassende barn var stuet bort på forbedringsanstalter – slike som Jan Simonsen vil gjenopprette. Det vi kalte ’problembarnskoler’, en frase som nydelig beskrev vårt syn på sakene: Det var ikke slik at noen barn hadde problemer. Tvert imot, det var de som var problemene.

Så kanhende er det galt, eller i alle fall alt for lettvint, å gjøre den åpenbare nød til den ene og store målestokk på hva slags tid vi lever i. Likevel er det altså det eneste spørsmålet av interesse babyen i søppelsekken reiser. Ikke de fantsieggende, sentimentale og gripende historiene vi øyeblikkelig og nærmest ubevisst begynner å dikte; hva kan ligge bak denne hendelsen? Ikke de lettvinte, lett fordømmende og tungt fordummende problemstillinger: Hva er verst, en abort eller et forlatt barn? Ikke heller den vemodige gleden over en slags happy end: Tross alt skal dette bli en historie med en lykkelig slutt, en gang. Uansett hva som skjer kommer han nok til å overleve de fleste av oss, han skal vokse opp og få et godt liv. På den ene eller andre måten.

Det som skremmer er ikke at hans medieombruste og skillingsvise-liknende inntreden i verden minner om noe som var en gang. Det minner om noe som skal komme. Om en sammfunnsform vi ser konturene av allerede. Og hva er det for slags samfunn? Født i dølgsmål. Overlatt til gode menneskers vilje og lykken ved en søppelman på vei til tidlig jobb. Det er ikke en dickensroman. Det er ikke ekkoet av noe gammelt. Det er et varsel om noe nytt. Det er her og nå, i en tid der forskjellen på det å være innenfor og utenfor er blitt spørsmål om liv og død, om menneskelig verdighet og muligheten for en anstendig tilværelse.

Beretningen om barnet i plastsekken er en fortelling om fortvilelse, ganske sikkert. Men den historien har vi ikke noe med. Den bør forbli ufortalt. Det er det rundt som er vårt. Det er ikke som fortelling, men som symptom hendelsen har krav på vår interesse. Symptom på et samfunn som for hver dag blir mer og mer skreddersydd til de veltilpassede, med mindre og mindre plass til de andre. Bare et sted der ideen om det felles ansvar forvitrer, kan noe slikt skje.

Barnet på trappen skal leve nesten hele sitt liv i et annet århundre. Et århundre der vi – igjen – skal måtte venne oss til å se slike bylter av desperat fortvilelse på fremmede dørstokker. Han skal nemlig vokse opp i et samfunn som i verste fall har klippet over forbindelsen til det som ga oss skinn av selvrespekt – ideen om en velferdsstat for alle. Som om vi hadde kappet navlestrengen til vår egen fortid.