Hva er et menneske verd?

Det er faktisk en passende dag å stille spørsmålet. Og ikke bare fordi det på en eller annen måte har blitt kastet mot oss som et diffust ekko gjennom alle de siste dagers hendelser. Først da verden og vesten og vesle Norge nok en gang skulle prøve ut sivilisasjonens sikreste feilgrep; krig for fred. Så tydeliggjort intil det absurde ved justisministerens utsagn for en ukes evighet siden; kroatere i Norge er ikke verd flyktningestatus. Kroatere i Kroatia er verd bomber.

Mer uklart selvfølgelig, men likevel på en eller annen måte til stede møtte vi det under statsbudsjettstreiken torsdag. En enslig dag av våre yrkesliv er kanhende verd en regjeringskrise og et politisk sammenbrudd. Det eneste som er mer verdifult er kontantstøtten, norsk politikks helligste ku siden folketrygden. For den kan vi ofre hva det skal være av prinsipper og kompromisser, ja om så skal være et hellig døgn i pinsen.

Så hva er en dag verd? Hva måles livet i, om ikke penger? Hva er verdien av et menneskes tid på jorden? Det er en god dag å stille spørsmålet.

Et svar kom torsdag. Med eksakt presisjon skar Erik Tønseth gjennom og ga oss en almengyldig fasit. Et menneske er verd det noen ønsker å betale. Punktum. "Det er ikke slik det fungerer," påpekte han overfor en journalist som stilte det spørsmålet nasjonen stusset på ved hans avgang; om det var ’rettferdig’ at han fikk tyve millioner for sin udyktighet. Og selvfølgelig har han rett. Dette fungerer ikke etter rettferdighetsprinsippet, men etter loven om tilbud og etterspørsel. Det handler om prisnivået på ledere. Erik Tønseth er verd tyve millioner, enten han må gå eller om han skal bli, enten han er dyktig eller en kløne. Mer presist: To år av hans uvirksomhet (det er nemlig det man betaler for) er verdsatt til tyve millioner kroner. Slår vi av for søndager og litt fri i jaktsesongen og sånt blir det nær femtitusen kroner dagen.

Så vet vi det. En dag er verd femti tusen. Et år er verd ti millioner. Et helt liv er verd en milliard. Skjønt vel og merke: Hans år. Hans liv.

Selv Engels påpepekte det: Intet er verd hverken mer eller mindre enn den pris markedet setter. Samme dag som vi fikk denne iskaldt kyniske og uomgjengelig logiske leksjonen banket inn i oss av en fallert Kværnerleder, lærte vi hva det koster å ødelegge et stykke natur for evig. 700 tusen, eller fjorten av Tønseths dagslønner, må NSB betale for den største miljøforbrytelse vi har hatt siden begrepet ble oppfunnet. Det er vel et par promille av utbygningskostnadene, ikke mer enn det man kan putte under posten ’uforutsette utgifter’. Et menneskes tid ved et nordmarkstjern har også sin pris, men den er lav.

Tønseth betales, enten han arbeider eller ikke. Slik er det med menneskeverdien; den er fast. Den er bundet til noe annet. Det er som med Puttjern; det hadde en eller annen verdi der det lå, enten det ble brukt eller ikke.

Og intet kan koste mer enn det noen vil gi. Men så meget kan det også koste. Noen hundre-tusner for et nordmarkstjern, noen ti-millioner for at en leder skal forsvinne, noen milliarder for en kontantstøtte og ingenting for en tapt feriedag. Så hva er et menneske verd? Det vi gidder å betale.

Det er en god dag for et slikt spørsmål. En eller annen gang i løpet av denne søndagen kommer det nemlig til å ringe på døra mi. Det vet jeg. Utenfor kommer det til å stå en forhutlet idealist fra nabolaget. Hun (det er ganske sikkert en hun, det er det alltid) har møtt opp på menighetshuset klokka tolv, fått gratis pulverkaffe og tørre mariekjeks og et klapp på skulderen før hun bega seg ut i oktobersluddet med en plastikkbøsse og et identifikasjonsbevis i hyssingsnøre rundt halsen. Hun kommer til å strekke fram bøssa og si ’jeg kommer fra TV-aksjonen, vi samler inn til flyktninger’.

Og jeg kommer til å måtte spørre meg: Hva er et menneske verd?

Det er en god dag å svare på, for jeg kjenner svaret nå. Et menneske er verd det noen gidder å betale.