FRANKFURT: Verdens største bokmesse. Den forsøksvise årlige ansamlingen av alt. Alt siden sist, alle våre nytilkomne ideer mellom to permer, alle menneskehetens evige forsøk på å fylle det grusomt krevende tomrommet etter kolonet; "dette er det vi drømmer om:".

Salman Rushdie begynner et essay med setningen: "Jeg ble oppdratt med å kysse brød og bøker." Det skal forstås konkret. Innen flere kulturer finnes det tradisjon for å trykke leppene rituelt mot disse to tingene; det som gjør det fysisk mulig å tenke, og det som gir tanken fysisk form. Noen steder i verden skal man også gjøre det fordi en hvilken som helst bok, og man vet aldri hvilken, kan inneholde ordet Allah.

Alle verdens bøker. Bare ideen er så svimlende ubegripelig at den øyeblikkelig modereres. Selvfølgelig er det ikke helt slik. Det er ikke engang alle de nye. Bare nesten. Bare nærmere en halv million titler, 7000 forlag, tredve tusen forfattere, to hundre tusen kvadratmeter utstillingsplass, noen millioner kaffekopper, sneiper og halvtømte ølglass, en uoverstigelig mengde rykter, småkrangler og åndfullheter, en vrimmel av intriger og søt musikk mellom mennesker, en ukes intens opphopning av påbegynte samtaler, møter i forbifarten, tanker man nesten tenkte og ideer på vei. Og leste og halvleste og nestenleste og omtalte og overhørte bøker. En halv million av dem. Side forrige gang vi møttes.

Enhver beskrivelse av fenomenet Frankfurtmessen forfaller til tall. Førti milliarder skrevne ord. to hundre milliarder bokstaver, det ville tatt rundt seks hundre år å komme gjennom det alt sammen, om man ikke sov, ikke spiste, bare leste dag og natt. La man dem etter hverandre kunne man gått på en bro av bøker, ingen av dem like, fra Tyskland til Norge. Det er som om den eneste måten vi kan forholde oss til denne vrimmelen av menneskelige tanker på, er å redusere den til sifre.

I år feirer denne absolutte og totale kulturjippoen sitt femtiårsjubileum. Den første bokmessen, som ble holdt rett etter at barbariets tidsalder tok slutt på disse kanter av verden, samme år som den internasjonale menneskerettighetserklæringen ble født, telte ti tusen bøker alt i alt. Det er omtrent tyve velfylte bokhyller, eller ikke mer enn man bekvemt ville fått plass til på det ett av de større internasjonale forlagene stolt bruker på årets liste. Femtiårsmarkeringene preger hver krok av messen og minner de travle delegatene om at en gang i verden har det faktisk vært mulig å gripe dette øyeblikket, i alle fall teoretisk sett har det i sin tid vært mulig å skaffe seg en oversikt. Ikke desto mindre fikk de ti tusen bindene Tysklands viktigste kulturavis til å uttale at de følte seg "forfulgt av bøker". Siden den gang har messen vært omgitt av evige verop om at bøkenes mengde gjør den ugripbar og uoverskuelig, et kaos av muligheter så rikt at det eneste den utløser er en brennende lengsel etter noe mindre.

(Langt bak i hjernen tenker man nesten skammfullt at den som en gang har overvært et bokevenement i den tredje verden kjenner dette "noe mindre". På andre kontinenter holdes det møter rundt bøkene der folk reiser i døgn for å finne en bok, og der det finnes én, og bare en klage over bøkene: Det er for få av dem. Vår femtiårige sutring over for mange minner i dette perspektivet om et barn som får oppfylt alle sine ønsker på julaften, og plutselig må innse at når det ikke er mer å ønske seg, kunne det i grunnen være det samme med hele greia.)

Så skjer altså det underlige: Midt i den matleie og absurde følelsen av litterær overforing, på et evenement som trekker færre tilskuere enn et hvilken som helst cocktailparty til ære for nok en amerikansk detektivroman, blir den internasjonale forleggerforeningens pris delt ut. Nettopp som man har tenkt at begivenhetens ramme – "freedom to publish" – er en frihet som ikke bare er tatt i bruk, men overoppfylt og vel så det, mottar den tyrkiske forleggeren Ayse Nur Zarakolu noen taler, et vakkert diplom og vår alles beundring. Under umulige vilkår og med en overhengende trussel om fengsling og drap dokumenterte hun to potensielle folkemord, mot armenere og kurdere.

Og vi minnes plutselig hvorfor man skal kysse bøker. Noen av dem inneholder de ordene vi ikke kan være foruten. Det handler ikke om den overflødige halvmillionen. Det handler om de få uunværlige. De en modig tyrkisk forlegger er villig til å dø for. De som er ærlig verd et ydmykt kyss.