Først en beklagelse: For fjorten dager siden kom jeg i skade for å si offentlig (i kjølvannet av noe jeg hadde skrevet her i avisa) at med den galloperende utviklingen norsk presse er inne i, er det et spørsmål om få år før vi får vår egen variant av Clintonsaken. Altså en oppvask komplett med intime detaljer, sammensausing av privat og offentlig liv, uhemmede insuniasjoner og løsprat, samt et pressekorps som begeistret fråtser i denne gørra og driver prosessen framover, samtidig som de høylydt bedyrer at de bare gjør jobben sin. Med den ene hånden grafsende i offentlige underliv, vil de med den andre klø seg bekymret i hodet og beklage for all verden hvilken betenkelig utvikling vi er inne i.

Det var selvfølgelig tåpelig sagt av meg. Jeg burde ikke sagt år, men dager. Trykksverten var ikke tørr i løssalgsavisenes hoderystende og snusfornuftige analyser av amerikansk umodenhet før det ble kjent at det var ‘noe’ med en idrettsleder i en bygd i Norge. Hva mer var: Det dreide seg om en halv-kjendis. Hva enda mer var: Dette ‘noe’ bar løfter om de mest - skal vi si fascinerende - detaljer. Unge jenter og massasje, vi sier ikke mer. Ikke i dag i alle fall. Morgendagens avis vil gi flere opplysninger. For ordens skyld, vi har ikke sagt noe om mannens skyld. Men røyk og ild og pressens opplysningsplikt - ja, dere skjønner hva vi mener...

Og siden ble det bare verre, inntil VG til slutt kunne bringe et intervju med mannen under overskriften SLIK UTFØRTE JEG MASSASJEN. Det var som klippet ut av avhørsprotokollene i Starr-raporten; "Hvor utførte du massasjen? - Hvem tok initiativet? Hva legger du i ordet nært forhold?" Og mitt i denne sammenhengen favorittspørsmål - det er i all sin klønete nysgjerrighet så plumt at det kunne ha vært utformet av den sexfikserte storinkvisitor himself: "Du sier rygg. Betyr ikke det rumpe?" Selvfølgelig får vi alle svarene også, omtrent like deffensivt stotrende som fra en amerikansk president, vi får de forskjellige advokaters hemningsløse forhåndsprosedyrer og det er bare å sjekke ledersiden for å få bekreftet en murrende mistanke. Ganske riktig. På redaksjonell plass og i betryggende avstand fra sensasjonene og spekulasjonene, kommer det en betenkt analyse som advarer mot tidsånden og giftig ryktespredning. Kommentaren (som i all sin sindighet er riktig fornuftig) ender opp i en scitzofreni som får dr. Jekyll til å fremstå som en helstøpt personlighet: "Er vi ikke i ferd med å sprenge grenser vi hittil har vært stolte av? Uansett hvordan saken ender, må vi ikke bli så blodtørstige at vi gjør folk rettsløse. SE OGSÅ SIDE 20, 21, 22 OG 23." Der man altså kan lese hvor ryggen slutter og rumpa begynner.

Det engelskspråklige sitatet over disse linjene er et favorittmunnhell i pressekretser. Det refererer til tidligere tiders despotisk praksis - den som bringer keiseren dårlig nytt, blir drept. På den måten får ikke bare herskeren ut sin agresjon (på galt objekt), men han vil etterhvert også stanse informasjonsflommen; ingen tør jo bringe uheldige meldinger. Opphavet til uttrykket er uklart, noen spor viser mot et folkeeventyr (der keiseren kommer i skade for å drepe sin egen datter, forkledd som budbringer) men det er også et stykke i Koranen som kan være kilde. I alle fall tjener det i dag som patentmiddel mot lettvint pressekritikk; egentlig er det selve nyhetene vi ikke liker. Da hjelper det lite å klage på den som bringer oss dem.

Argumentet, som jeg sist hørte fra formannen i Pressens Faglige Utvalg som et forsvar for dekningen av ‘Oppdalssaken’, ser riktig fikst ut. Men om det nå ikke var selve meldingen keiseren irriterte seg over, men måten den ble brakt ham på? Sett at budbringeren kom for å rapportere en fillesak, som for eksempel at en trener i et fjerntliggende guvernement muligens hadde noe - jeg-vet-ikke-riktig-hva gående med noen jeg-vet-ikke-riktig-hvem? Sett at han gesjeftig og selvhøytidelig kom stormende inn i rapportsalen, slående på pauker og blåsende i basuner, sett at han brølte så høyt og fektet slik med armene at alle keiserens forskjellige krigsrapportører og politiske rådgivere ble avbrutt i sine overleveringer, sett at han gikk opp på et bord og skrek: Alle må høre på meg! Jeg har verdens minste, mest ubetydelige sak, men den handler om underliv og notabiliteter! Hør, hør!

Er det rart mannen ble halshugd?

For hver dag som går flytter pressen noen merkesteiner i den grumsete trekanten underliv - kjendiser - personfiksering. Og de gjør det med begeistring. Derfor tar jeg sjansen på å avslutte med en ny spådom: Stortinget, regjeringen og det høyest profilerte politiske lederskapet i dette landet utgjør til sammen rundt to hundre mennesker. Det ville være noe av en sensasjon om ikke en betydelig andel av disse var involvert i utroskap, noen av dem med hverandre. En del av dem har i tillegg spesielle seksuelle preferanser, noen kanhende riktig morsomme. Innen århundredet er omme kommer vi til å få vite hvem, når og på hvilken måte, i en form vi alle ville betakke oss for.

Og den som påtaler det vil være en traurig moralist som får høre at han er ute for å drepe en uskyldig budbringer.