Vi kjenner historien. To kvinner, som begge gjør krav på et barn, føres fram for Kong Salomo. Ved å foreslå den dramatiske løsningen over, synliggjør han hvem som egentlig har retten til barnet, nemlig den som helst vil skåne det for dommen. Historien er brukt utalluge ganger, blant annet av Berthold Brecht i teaterstykket "Krittringen".

En liten gutt i Bergen opplever sitt livs tøffeste tid i disse dager. Og en lang rekke av våre toneangivende medier og fremste politikere har slått seg sammen om å gjøre det vanskeligere for ham.

Om selve saken vet jeg nøyaktig like mye som formannen i stortingets justiskomite, Kristin Krohn Devold, gjorde da hun med fynd og klem gikk ut og la nye byrder på barneskuldrene. Nemlig ingenting. Jeg har, som henne, fått med meg medienes dekning av halve historien. Det er ingenting. Jeg har lest en patetisk smørje i VG om små barnehender og store tåreflommer. Det er ingenting. Jeg har registrert noen fortvilede forsøk fra den ikkehørte part på å komme til orde i mediestøyen, og jeg har hørt litt stotrende mumling fra barnevernsarbeidere med solid munnbind av taushetsplikt. Ingenting, ingenting og atter ingenting.

Beretningen om åtteåringen, som har bodd hos sin bestemor, og som moren nå prøver å opprette et forhold til, så til de grader mot bestemorens vilje at hun til slutt søkte tilflukt i en kirke for å unngå det, inneholder nok dramatiske effekter til at den har kunnet herje i løssalgspressen selv i konkurranse med Monicas vidnesbyrd for storjuryen. Vi har fått kjenne noen snutter av dryppende detaljer. Mengden av kompliserte overveiinger i bakgrunnen er som seg hør og bør holdt i det dunkle.

En uskyldig åtteåring har havnet i krittringen, og dras så lemmene holder på å briste. Og vi vet fra før hva et barn i en krittring trenger. Det trenger en klok besluttning fra en utenforstående. Det burde ha vært taushet, ro og nedslåtte blikk om denne saken. Det burde ha vært hardt arbeidende fagfolk som i ly av taushetsplikten foretok de vanskelig avveiningene rundt en mors rett og barnets beste.

I steden dekkes den såkalte 'Knut – saken' med ropertstyrke, ministre og prominenser kappes om å bruke de sterkeste ord, Høyre, Kr.f og Fremskrittspartiet krangler om hvem som først lot det gå partipolitikk i saken. Som om det var noe å være stolt av.

En gang, kan jeg huske, hadde vi en slags forestilling om politikk og utøvelse. Den var slik: Politikerne lager rammer, trekker linjer, legger premisser. De holder på med det generelle. Byråkrater og embedsfolk utøver. De sysler med det spesielle. Alle enkelttilfellene. (Gud vet, kanhende finnes det ennå skoler der dette naive bildet podes inn i ungene.) Denne forestillingen er ett hundre prosent speilvendt av hvorledes det ser ut i praksis. I praksis er det embedsverket som holder de langsiktige perspektivene. Det er byråkratiet som sørger for at alt fra flyktningpolitikk til økonomiske overveielser følger samme stødige spor, uavhengig av festtaleformuleringene fra politikerparnasset. (At dette sporet så ikke er mye å rope hurra for, er en annen skål.) Der oppe snakker og snakker de, men linjene ligger støtt forankret i embedsverket.

Derfor finner politikerne sitt spillerom i enkeltsaker. Der kan de gå voldsomt og svulmende ut, få seg en helside eller to, for så å trekke seg tilbake bak papirbunkene. "Hvis denne saken ikke endres, er ikke barnevernloven verd noen ting" sa Krohn Devold. Men hvem er det som sier det? Et medlem av det som ennå bærer navnet "den lovgivende forsamling." Hun er lovgiver. Om loven ikke passer henne, får hun sørge for å få den endret.

Når det sitter et barn – og en mor – i Bergen og gråter, så lindres ikke smerten av noen lettvinte politikerfraser. Besluttningene som skal fattes blir ikke enklere heller. Men støyen blir sterkere, byrden blir større, og det kan være på sin plass å minne om den salomonske visdom: Av og til er slik at den som unndrar seg besluttningen, utviser den største kjærlighet. Og av og til bør man respektere et vanskelig valg. Av og til bør man holde kjeft.