Menn og sigarer hører sammen. Det hører en aura av maskulinitet, dype skinnstoler og beretninger om drepte dyr til en solid havaneser. Det er derfor i og for seg helt naturlig at det forvokste nikotinproduktet har blitt en ledende metafor i moderne politikk og samfunnsliv, enten det dreier seg om høy sigarføring som hos sammensluttede finansinstitusjoner, eller lav sigarføring, som hos Clinton.

Skjønt ennå har ingen, så vidt jeg har kunnet registrere, nevnt Kipling. Det må utelukkende skyldes manglende litterær dannelse hos de politiske journalister. Kipling slår som kjent fast at "a woman is only a woman, but a good cigar is a smoke". Dette sitatet (fra et fikst lite dikt om tobakkens gleder), danner i all sin grenseløse arroganse et vakkert a propos til siste ukers absurde medieeksesser.

Har man først interesse av sammenliknende litteraturvitenskap, slik noen av oss er belemret med, kan det være av interesse å se nærmere på de to forfatterne, Rydyard Kipling og Kenneth Starr. Begge representerer de to usedvanlig selvfornøyde, verdensomspennende imperier, med nærmest global makt. Kiplings britiske kolonivelde er riktig nok en saga blott, men han skrev med den samme tro på sitt systems overlegenhet som amerikanerne besitter. Begge skriver de om kvinner og sigarer, ja mer enn det; også Kipling skildrer hvorledes mannen griper til sigaren i opprevne kjønslige situasjoner:

" Open the old cigar-box, get me a Cuba stout, For things are running crossways, and Maggie and I are out." Selve konfliktsituasjonen er også mer eller mindre den samme; " -- let me consider a while. Here is a mild Manila -- there is a wifely smile." Og valget er enkelt.

Som man ser er det nesten bare egennavnet som skiller den engelske poesien fra amerikansk nåtidsprosa. Forskjellen ligger i holdning og valg. Kiplings aristokratsynsvinkel åpner først og fremst for nytelsen – Kenneth Starr legger vekt på det lugubre. Hva mer er - der Kipling antyder, er Starr så bardus direkte at internett-siden der hans rapport ligger, er utstyrt med en advarsel som til forveksling ligner dem man vil finne på hard-porno-nettsteder. Og han er slett ikke alene. I uka som gikk burde flere av landets aviser ha vært utstyrt med tilsvarende advarsler. Ikke bare Dagbladets famøse førstesideoppslag SEX-LEK MED UTENT SIGAR (legg merket til ‘utent’ - det antyder liksom muligheter bortenfor det vi kan forestille oss), men like mye fredagsutgaven av samme avis, som byr på det fristende dobbeltoppslaget TENT PÅ EN TOTALOTRGASME? - GODE ORGASMERÅD. Med timeplan og gjør-det-selv-tips. Og bilder, selvfølgelig. Mannen får også sitt - i medisinspalta. Middelaldrende menns potensproblemer i de velstående land er som kjent verdens viktigste helsespørsmål, og Viagra-pillen følgelig en medisinsk nyhet som blir dekket bedre enn kampen mot tyfus, kolera, tuberkolose, malaria og alle andre fattigdomsrelaterte sykdommer til sammen. I alt er åtte helsider i avisa denne dagen på en aller annen måte knyttet til sex, nakenbilder eller pornografi. Og da har jeg vært snill og ikke regnet med annonser. Eller Monica Lewinsky.

Derimot hører Aqua-Lene naturlig med. Under et flortynt dekke av å være harmdirrende sjokkerte over kynisk utnyttelse av et ennå uberømt pikebarn, kan landets aviser omsider avkle månedens favortt-babe, og samtidig beholde bluferdigheten. Lissom. For de trykker jo ikke nakenbildene, hverken Se og Hør eller avisene. De trykker derimot faksimiler av hverandres oppslag - som tilfeldigvis inneholder nakenbilder. "Hun er jo så flott å se på" som Knut Håvik sier. Derved plaserer han seg der han hører hjemme - på nivået for ekle halvgamle gubber som klyper småpiker i baken og forteller dem at de skal ta det som en kompliment. Dagbladet finner dessuten en fiks oppfølgingssak - for å illustrere problemet, må man lage en helside med nakenbilder av Pamela Anderson og Madonna også. I alt har denne ikke-nyheten avfødt noe sånt som femten helsider i løssalgspressa - og det før helgebilagene gir oss bakgrunnshistorien - rikt illustrert, må man forvente. I begeistringen over å kunne trykke et bilde av en pupp, forsvinner enhver sans for proposjoner (‘no pun intended’ som Kipling ville ha sagt - ‘om det lå et ordspill der, var det ikke tilsiktet.’)

At denne mediepubertale holdningen til sex og kropp fører til en rå inntrengen i det mest private, er et problem for Bill, Monica og Lene. Og den neste som måtte bli rammet. For oss andre ligger det egentlige problemet et annet sted. Vi er vel ikke mer bluferdige - når det kommer til stykket - enn at vi altids tåler frikvarterrapportene fra orgasmeskolen. Og ungene våre er her som ellers de klokeste, de får større problemer i fanget fra foreldregenerasjonen enn en teit måte å snakke om sex på.

Men det som skjer, og vi kjenner det jo i grunnen igjen fra dengang vi var femten, er at sexprat og sexfokusering vokser seg inn på bekostning av alt annet. Det er så rått enkelt, så ukomplisert og plumt rett-fram at det liksom ikke er noe vits i å bedrive tankevirksomhet. Hele samfunnsdebatten forfaller til en variant av hviskingen i guttegardroben i åttende klasse: "Jeg har sett puppene til Lene".

Derfor er det bare et tidsspørsmål før det er på sin plass å trekke inn en annen av verdenshistoriens mest kjente sigarrøykere, nemlig Sigmund Freud. Egentlig finnes det nemlig bare én dekkende betegnelse på denne syklige opptattheten av sex som ikke er vår egen. Det er perverst. Ille nok er det at Starrapporten åpenbart er skrevet av en pervers mann. At våre egne aviser er det samme, er vanskeligere å svelge.