I det svarte hullet bor detaljene. Der bor de umotiverte raseriutbruddene, apatien og besluttningsvegringen. Og alt det lille. Uhyrlige og uoverkommelige mengder av småting. De er over alt, kravler og kryper rundt beina dine, omtrent som garnnøstene i Peer Gynt. Vi er tanker, du skulle tenkt oss, sier garnnøstene til Ibsen. Men i det svarte hullet er alt mindre. Vi er skolisser, du skulle knyttet oss, hvisler det om føttene dine. Og det er så puslete at det er ikke verd å nevne. Men de er så sterke, pusleriene i det svarte hullet. Det er så mange av dem. De har tatt grepet om deg der nede og hver eneste bagatell er tung, fordi den er likegyldig.

Over deg, høyt oppe i den virkelige verden, der er de store nøstene. De ordentlige tingene. De som fikk deg ned hit. Dem du burde ha tenkt på nå, dem du skulle ha vært oppe og slåss mot. Men her nede kan ingen slåss. Det er for trangt.

Fra tid til annen sviver et rop der oppefra ned. Du burde snakke med noen gjaller ekkoet mellom brønnveggene. Du burde reise bort litt, og komme til krefter. Sant og riktig. Men det skal telefoner til. Besluttninger. Tidspunkter. Initiativ og arbeid, og flere detaljer. Herregud, det skal pakkes en koffert! Her er ikke kraft til å komme til krefter.

Ingen merker det. Ingen ser det når du er på vei mot brønnkanten. Du merker det ikke selv en gang, det går ett mikroskritt av gangen, inntil du plutselig hører fresingen fra det svarte hullet. Du tror du kan det, nå? hvisker det fra kanten. Du tror det er lett? Prøv det enkleste. Prøv å stå opp. Prøv å legge deg. Kle på deg. Alle de små beslutningene, i tillegg til de store. Prøv alt på en gang. Og du nøler. Et kort sekund, på kanten av brønnen nøler du. Du smiler kanhende til og med. For ennå er du der oppe, omgitt av de kjente, store tingene, det er mange av dem og de er slitsomme, men du kan det. Det er dette du kan. I tillegg til alt det andre. Men alt det andre er en selvfølge.

Det er vel derfor du nøler, et øyeblikk for lenge, fordi alle selvfølgelighetene plutselig begynner å spørre. Og du tar et skritt bakover.

Det er sikkert ikke likt for noen. Det er sikkert millioner av beretninger fra det svarte hullet, forskjellige hver gang. De blir ikke fortalt, for det er ikke stort å fortelle derfra. Det er tomt og uinteressant og privat Men det er der. Av og til merker du draget fra hullet i tide, og trekker deg unna før det får fatt i deg. Av og til er du helt ute på kanten, nesten nede, og kjenner en sterk hånd i siste øyeblikk, en av dem som står med trygg grunn under føttene og røsker deg opp. Han veit det kanskje ikke selv engang, han gjør det i forbifarten og av gammel vane, han gjør det fordi det er slik mennesker gjør mot hverandre, fordi neste gang er det din tur. Derfor, blant annet derfor, tier vi om det. Vi sier ikke "Jøss, det var nære på!" Det er ikke stort å snakke om, nemlig. Det er bare – ingenting. Ingenting og detaljer. Men ikke noe er så digert og altomsluttende som ingenting.

Derfor var det kanhende noe av det fineste som har skjedd i norsk politikk på lenge, da manifisteringen av det svarte hullet lyste mot oss fra avisforsidene. Ikke alt som ble sagt rundt det. Ikke de vage, nesten nølende kommentarene fra fagfolk på området. Ikke den snusfornuftige eksegesen rundt spørsmålet om opposisjonen eller media hadde ’gått for langt’. Selvfølgelig hadde de ikke det. Det er ikke noe rart i at oppgavene er vanskelige og store, det skal de være. Men det er ikke så fordømt rart å ramle i hullet heller.

Da Kjell Magne Bondevik ble like oppsiktvekkende fraværende som han tidligere har vært påtrengende til stede, utløste han ikke bare en fiffig politisk situasjon. Han satte ikke bare hele sin egen og regjeringens posisjon på spill. Han gjorde det plutselig gjenkjennelig alt sammen. Han synliggjorde det, og fordi han var nødt pekte han også mot brønnkanten og sa: Her er jeg nå. På vei opp, gi meg bare den tiden det tar.

Så veit vi at det finnes. Og det blir kanhende litt lettere å snakke om en annen gang.