Det var en av disse helt vanlige høstmorgenene, preget den uslåelige kombinasjonen regjeringskaos, renteoppgang og temperaturfall. (Som det heter i reklamen: "Tre ting på en gang? Det går vel ikke." Å joda, det går helt utmerket. Dessverre.) Til ytterligere å muntre opp det norske folk sendte NRK en liten radiosnutt, en debatt mellom en forsker, en politiker og en byråkrat. Innholdet var så man måtte gni seg i ørene: Dette kan da ikke være mulig? Det kan vel ikke være i dag? Det må være et lydbånd fra mellomkrigstiden, hentet opp fra katakombene på Marienlyst for å dokumentere at verden tross alt går fremover? Men nei. Innslaget har et umiskjennelig preg av autensitet over seg, og nysgjerrig tusler man ned til dagens bunke aviser, for å gasse seg i den flom av harmdirrende utfall diskusjonen gir ammunisjon til. Ingenting. Ingenting i dag, ingenting i går, ingenting neste dag. Det er så man begynner å tro at man har hørt feil, at man må ha misforstått det hele, at det tross alt var et påhitt.

Først etter iherdig detektivvirksomhet lar saken seg etterspore, og ganske riktig: Det er en gammel sak. Ikke så gammel som man kunne ønske riktignok. På dokumentene - forslag til endring i utlendingsloven - står det desember 1997. I åtte måneder og vel så det har altså denne uhyrligheten sirkulert mellom de innvidde. Lovmakere og høyt gasjerte departementsansatte har hatt den i fingrene og snart skal den forelegges folkets kårne.

Dette er jo såpass tåket at man kan forstå at det har blitt liggende i skuffen for byråkratisk tomsnakk. Men hva er det egentlig det kongelige justisdepartement, landets fremste forvaltere av begrepene rett og galt, skriver? ‘Tvangsmidler’ betyr hverken mer eller mindre enn å sende en politimann eller tre og slepe folk i fengsel. Spørsmålet blir altså: Når kan man putte et menneske i buret? Svaret er: Når man tror han er en skurk. Og når har man rett til å mistenke noen for å være en skurk? Les sitatene over en gang til, og betenk at det er skrevet av voksne mennesker, folk som har hatt som skolepensum forskjellen på en rettsstat og et despoti, sikkert velmenende individer hver for seg, folk som utmerket godt kjenner til mekanismene bak Krystallnatten. (Og: Nei. Det er ikke en absurd sammenlikning.)

Vurderingen skal ikke knyttes til ‘den konkrete utlendingen’. Selve mennesket, konkret eller abstrakt som det monne være, er nærmest irrelevant. Det forsvinner. I stedet kommer ‘generelle erfaringer med folk av samme nasjonalitet’. Med dem. Sånn er de alle sammen. Vi veit at Somaliere juger, vi hadde en her for noen uker siden, og har du sett en svarting har du sett dem alle.

Det groteske med dette er ikke at det bryter med så godt som hele katalogen av demokratiske faneverdier. Ikke at det rykker grunnlaget vekk under alle verdibegreper. Ikke at selve humanismens utgangspunkt, troen på at ethvert individ er en unik størrelse, forsvinner i en serie krøkkete bisetninger. Det er heller ikke det faktum at en sløvet og sliten opinion har latt lovforslaget slumre et halvt års tid uten å lage det ramaskrik den fortjener. Og definitivt ikke at slike holdninger lever, at innsnevrede generaliseringer finnes. Vi kjenner dem jo alle sammen, om ikke annet så fra de mørkeste krokene i oss selv.

Det hårreisende er at dette er i ferd med å bli norsk, offisiell, praksis. At dokumentet det er hentet fra, bærer riksløven på toppen. At vi skal skrive fordommene inn i loven, og dokumentere for all verden: Vi trodde ikke på det. Vi mente ikke alt det med individer, rettigheter og frihet. Vi går tilbake til tiden før 1789, og hviler oss på de enkle størrelsene ‘oss’ og ‘dem’. Så slipper vi å tenke på alle disse enkeltindividene.

Den konkrete utlendingen - det upraktiske med henne er nemlig at hun er så – ja nettopp; konkret. Hun er et menneske med en kropp. Et individ med en unik historie, et menneske som kanhende er midt i en barndom eller en forelskelse eller en sykdom, det er noe med henne som skiller henne ut fra alle andre. Det konkrete er alltid et unntak.

Greiere da med abstraktene. De er like alle sammen. Det abstrakte er en skapt idé, uten kropp og form. Ordet ’realpolitikk’ for eksempel, er et typisk abstrakt, mens humanisme er konkret. Det abstrakte menneske kjenner ikke lidelse og har ingen fortelling.

Det er derfor det går så greit å putte henne i fengsel.