Den maktperson som blir grepet i kjærlighet – på feil tidspunkt og med feil kvinne, han mister sin autoritet. Og den som dreper de rette menneskene i rett tid, gjenvinner autoriteten. Slik er det bare. Det er ikke engang verd å undre seg over.

Med terrorens forutsigelige motterror ble historien om Bill Clinton plutselig til å kjenne igjen. Vi er vant til at politikk handler om lik og bomber, ikke at den handler om sexbomber. Og at noen alltid står i den andre enden av et geværløp, trenger ikke overskygge nødvendigheten av et skudd. Slik er det bare. Det er ikke engang verd å bli deprimert over.

Derfor er et uventet møte i Oslo ikke engang et fjernt a propos til siste ukes verdenspolitikk. Bare en absurd tilfeldighet, som en uventet insistering på sammenheng.

19. august, samme dag som Bill Clintons nærmest hylende uinteressante tale ble kjent for oss, samme dag som VG brukte en avisside på å fortelle hvor pinlig flaut det var å beskjeftige seg med presidentmoralen – alt mens de ga til beste sin egen vurdering av den, samme dag som all offentlig samtale over hele verden var i ferd med å koke ned til spørsmålene rundt flekkene på en kjole og mønsteret på et slips, står en liten mann på Youngstorget i Oslo og deler ut løpesedler. Han har sånn hatt som Marve Fleksnes brukte. Han er ikke særlig flink. Han står nærmest høflig tilbakeholdende i et hjørne av torget, med en hånd svakt ut, i fall noen interessere seg for hva han har å by fram. Han prøver å snakke om noe annet. Han har snakket om noe annet i mer enn femti år.

Det er ikke særlig vellykket. Men han har med seg plakater som han sprer ut over brosteinen. Noen mennesker stanser og ser. Noen tar en løpeseddel fra mannen, og da prøver han å snakke til dem. Antakeligvis sier han sånn omtrent det samme til alle sammen. Det går ikke så bra det heller. Han snakker et utydelig, og ganske dårlig engelsk. Dessuten snakker han lavt, og avbryter seg selv hele tiden med en plutselig og helt abrupt knising. Han virker definitivt ikke som Goetheekspert og universitetsprofessor i sitt hjemland, selv om det er det han er.

En del av plakatene er barnetegninger. Klønete oppstrekninger av kaos, av brann, blod, avrevne kroppsdeler og gråtende mennesker. Slik det må se ut, mer eller mindre, i ruinene etter bombenedslagene i Afghanistan og Sudan i disse dager. Slik det ser ut når den absolutte ondskap får hva den fortjener. Mannen foran meg representerer det som var den absolutte ondskap – den gang. Da var han seksten år (her kniser han igjen – i visshet om at han ser forunderlig ung ut i dag) og skoleelev. "I lemembel thar evening" sier han. "But the next foulteen days I have folgotten fol allways". Han kan ikke si R.

Neste dag er han borte, reist til en ny by med plakatene sine og løpesedlene sine og sin evig repeterende historie. Han gjorde ikke annet enn å reise rundt og fortelle hvordan det går når maktutøvelse blir absolutt. Han var i Oslo den dagen vi snakket om Clintons tale og Clintons moral. På den måten ble han enda lettere å overse, enda mer irrelevant, enda mer passé med sin femti år gamle fortelling om fjorten dager han hadde glemt og en døende venn han hadde gått fra. "I still think about that man." Enda godt han ikke kom en uke seinere, da vi hadde fått ytterligere nye ting å snakke om – som bombefabrikker og terroruniversiteter og handlingens menn.

Han var selv så avgjort ingen handlingens mann. Det er umulig å se ham for seg mens han tar med silkehansker på en yppig 23 - åring eller bruker jernneven mot svartsmuskete terrorister. Han var bare en liten mann på Youngstorget som reiste rundt og snakket, om han da ikke satt hjemme og leste Goethe. En gang i tiden var han det tilfeldige offer for det som den gang ble beskrevet som nødvendig, absolutt maktutøvelse. En konsekvens av at den som skal vinne freden, må kunne bruke krigen. "Hiloshima was a vely beautifull city at that time." Her og nå, mens vi prøver å fatte sammenhengen mellom total makt, terror og personlig ydmykelse, er han selvfølgelig en anakronisme. "Vely beautifull and with beautifull people."

Ganske sikkert, min venn, men vi har annet å tenke på nå. Presidentens slips, de flekker han setter på pikekjoler og de bomber han dropper i den tredje verden.