"Å ikke" er feil, det lærte vi allerede på barneskolen. Etter infinitivsmerket skal det komme infinitiv, ikke ikke. "Å ikke snakke om Bill og Monica", det er altså ravende galt. Likevel er det antakligvis bedre enn det omvendte, altså å snakke mer om dem nå.

Etterhvert har det utviklet seg et system i måten vi snakker om det på. Enten det er over en halvliter i guttelag, i paneldiskusjoner på TV, i bakgrunnsartikler i pressen eller sprenglærde oversikter i internasjonale nyhetsmagasin, følges samme mønster. Først uttrykker man høyt og tydelig hvor ubegripelig dustete og ubetydelig det hele er, egentlig. Dereter kaster man seg inn i en lang og detaljert gjennomgang, en nøye avstemt mix av påfallende detaljkunnskap, juridisk-politiske spissfindigheter, moralisme og anti-moralisme i perfekt ballanse. Som det het på lederplass i VG: "Clinton er langt fra den første president som har hatt sidesprang i Det hvite hus, og han blir sikkert ikke den siste. Men han er den første president som har stelt seg slik at sidespranget blir gjenstand for etterforskning i en kriminalsak. Og det er ingen privatsak." Hva nå enn denne diffuse og ubegriplige saus av det-er-ikke-så-gærnt-men-jaggu-er-det-ikke-så-bra-heller måtte bety, legitimerer den i alle fall hele vår kikkerske nysgjerrighet, den fristiller pressen så den kan fortsette å fungere som et nyttig redskap for de mest reaksjonære krefter på den amerikanske høyresida (alt mens de høyt og tydelig proklamerer at det ikke er store greiene å bråke for), og den muliggjør for oss alle stadig nye runder i denne vannpytten av likegyldigheter.

Vi sitter faktisk bokstavlig talt og diskuterer mønsteret på presidentens slips og flekkene på elskerinnens kjole, og bare hyklerne iblant oss vil hevde med noe som helst slags krav om å bli trodd at vi gjør det uten interesse. Som VG (Igjen. De er uovertrufne), som klarer å bruke en halv side på å utdype hvor flaut det er å interessere seg for presidentmoralen. Alt mens man gir til beste sin vurdering av den. Eller som alle oss andre, som først sent i samtalen og lett beskjemmet melder det spørsmålet som har undret oss så lenge; "Marylin Monroe var nå en ting, hun var tross alt en av århundredets vakreste kvinner. Men denne Monica - hvordan kan han sette så mye på spill for noe så skal vi si - alminnelig?" Så viser det seg selvfølgelig at det er det de andre har tenkt på også. Og vi har stoff for et nytt kvarter. Minst.

Det er et nederlag for den offentlige samtalen. Maktens moral har ingenting med noen flekker på en kjole å gjøre. Presidentens moral måles i antallet lik han gjør seg ansvarlig for i andre verdenshjørner, i unnfallenheten overfor de galloperende globale kriser, i supermaktens enøyde superutøvelse av