Penger som pornografi

Så kom skatten.

Det var en tid, og det er ikke så forferdelig lenge siden heller, at

dette med skattelikningen var noe man helst ikke leste. Man snakket i alle fall

ikke om det. Det sto om det i avisa riktignok, at nå var likningen 'lagt

ut', som det het, og det skulle tolkes helt bokstavlig: Den var lagt ut

til allmenn beskuelse. Om man ville grave i den, måtte man sette seg på en

trikk, ta seg ned til Rådhuset og stå i kø. Og det gjorde man,

presumptivt, for å kontrollere sin egen skatt.

Om folk sto der og grapset i andres inntekter, så var det deres sak, og

som sagt: Ikke noe man snakket høyt om. Omtrent som med pornografi. Alle

visste at de fantes, blader trykket i uklare grovrastrerte blandinger av

rosa og grått, med bilder av damer nesten uten klær. Når sannheten skulle

frem (og det skulle den så absolutt ikke) hadde man et par ganger selv -

nåja det kan være det samme. Men det skjedde under anklagende øyekast fra

kjoskdamen. Med nedslått blikk og kontrabanden i en papirpose forlot man

åstedet, og visste at en anstendighetsgrense var overtrådt.

Det var før uskylden forlot oss og landets største aviser begeistret kan

fortelle i firfargeannonser på innenrikssidene at Linda fra Haugesund

viser alt. Ikke at det kan være så mye igjen, det meste ser man allerede

i annonsen. Poenget er at det var en tid, og den er ikke så forferdelig

langt borte heller, da alt var nettopp hva man ikke skulle vise. Det får så

være med Linda fra Haugesund. Men når årets skattelister utløser de reneste

medieorgasmer, i format og omfang større enn hva Linda frister med, er

det grunn til å undres over hva vi har mistet av uskyld. En annen type

uskyld.

Hvert år på denne tiden viser den økonomiske elite alt, over seks sider

i alle aviser, ukritisk og skamløst brettet ut, og den som lurer på hva de

tyve rikeste kjendisene i Østfold har i formue får en egen dataliste til

hjelp. Jeg skulle ikke sagt noe om dette var gravende journalistikk med

det mål for øyet å avsløre urett og forskjeller, dokumentere det voksende

gapet mellom de som har og de som ikke har. Men det er det ikke. Det er pur og

hemningsløs begeistring over å kunne skilte med rikdom. Andres rikdom,

riktignok, men likevel. VGs førsteside, dekket av Onkel Skrue i bingen,

der de med en typografi som ellers er forbeholdt pedofili og NRK-kjendiser

(eller aller helst begge deler, i kombinasjon) kan love oss listen over

de 500 rikeste nordmenn, leder tankene hen på en jentunge som hikstende av

innesperret glede springer vennineflokken i møte: Har dere hørt...?

Og det fantes altså en tid, en uskyldighetens tid rett bak forrige

åskam, der penger var noe man nødig snakket om. Rett og slett fordi det var få

av dem. Snakket man om penger, var det fordi det ikke var til å komme

utenom, og det var ubehagelige samtaler, som handlet om å få dem til å strekke

til. Det var alvorlig, det var farlig, og slett ikke noe som kunne gjøre

landets største avis til et tegneserieblad.

Fremdeles er penger farlig. Omtrent det farligste som finnes. Samme dag

som ikke bare VG, men alle landets aviser inviterte oss inn til

likningslistenes valentine-ball av beundringsverdig rikdom, kunne vi,

riktignok på betydelig mer bortgjemt plass i avisene, lære at

verdenshistoriens største mennesskeskapte katastrofe var utløst av rike

menneskers enkle og lettfattelige behov for mer penger. Skogbrannene i

Indonesia, med konsekvenser på linje med en atombombe, igangsatt av

plantasjeiere med svømmebasseng og manerer på høyde med de fem hundre

rikeste nordmenn, reiser på en nærmest sjokkerende tydelig måte det samme

ubegripelige spørsmål som likningslistene: Når er det nok? Når får

rikdommen metta si? Svaret er selvfølgelig: Aldri.

Og intet er så skremmende skamløst som umettelighet. Umetteligheten er

ikke bare skamløs, den er stolt. Stolt over hele avisforsiden, og seks

sider oppfølging. Stolt inntil kvalme. Den sier høyt det ingen av oss

tror på innerst inne, som vi derfor dundrer hverandres ører fulle av, slik man

må med et selvbedrag: Det er fortjent. Det er bra. Det er typisk norsk.

Mens vi ser runtdt oss og vet at det typisk norske, det er ikke å være

god, i alle fall ikke om vi et øyeblikk tar inn over oss at ordet 'god' har en

annen betydning, også. Det typisk norske, det er å være rik. Og det er

omtrent det motsatte. For det er den andre betydningen som teller.

Derfor er det ikke, slik det har blitt hevdet, paradoksalt eller

ubegripelig at denne vettløse rikdommen går hånd i hånd med en påfallende

forråelse i det offentlige rom. Det er intet å undres over at samtidig

med at millionærer ble vanlig, fikk Oslo en tiggerstand på linje med

søreuropeiske metropoler, eller at tidenes mest fremmedfientlige politikk

kom akkurat da vi hadde råd til å gjøre det motsatte. Det er logisk.

På den tid da Linda fra Haugesund ennå gikk i blårutet buksebjørn og

både penger og pornografi var noe som ga oss vikende blikk, var det ikke

typisk norsk å være god. Det var typisk norsk å være treig. Vi holdt en

anstendighetens avstandt til de store beløp og de enkle

forplantningsmekanismer, nok ikke fordi vi ønsket det slik, mer av

sjenane og feighet.

Vi tar vel ikke akkurat skade av det heller, å komme under kjolen på

Linda eller ned i pungen til Røkke. Spørsmålet er bare hva vi har der å gjøre.

Og om vi ikke har viktigere steder å gjøre av tankene våre.