Noe som likner en slags debatt rundt dagligvaremogul Stein Erik Hagens skatteproblemer er i ferd med å bygge seg opp her i avisa. Den er nærmest oppsiktvekkende uinteressant for de fleste av oss. En viss doven sommerinteress vakte det kanskje da mannen truet med å flytte utenlands med millionene sine, men ikke særlig mye. Javel, tenkte vi. Hagen er nemlig ikke interessant for oss på grunn av de skarve slantene han enten velger å putte i den norske statskassa eller kjøpe hest til prinsessa for. Han er interessant på grunn av de følger pengene hans får. I hans tilfelle har det fått en ubehagelig uniformeringskonsekvens. Det slår meg hver gang jeg går i en av butikkene hans, og det er ofte.

Det var en tid, og det er ikke lenge siden heller, da det med mat var en høyst individuell affære, preget av bosted, bakgrunn, humør og smak. Den er over, og det skyldes ham. Han og krigen hans. Det foregår en krig på dagligvaremarkedet, og som i alle kriger rammes svilbefolkningen hardest. Vi er ikke mer verd enn et hvilket som helst krigsbytte, der vi tusler hjemover med bæreposene våre.

Selv er jeg vokst opp i en by. Jeg husker hvordan det var å komme inn i en butikk på landet. Alt var annerledes. Butikkdamene, lukten, smaken, innredningen, vareutvalget, måten man snakket til hverandre på, det var et eventyr av forskjellighet, en utfordring til nysgjerrigheten, man måtte lære seg å gå i butikken med øynene, ørene og nesa, man måtte finne butikkens humør, dens stemning, om man skulle få seg fire liter melk og et halvkilo margarin. Selv bydelene i Oslo hadde intil for kort tid siden dramatisk forskjellige butikker.

Så var det altså, en gang i de uhyggelige åttiårene, at krigens første agenter introduserte okupasjonens kodeord. Konsept, sa de. Butikkonsept. Og de var bevæpnet. De hadde infrarøde laserpistoler til å lese prislapper med. Zapp, sier det, eller blip, akkurat som i min barndoms filmer når livsfarlige zorger fra det yttre rom retter drepende skudd mot romheltene.

Og allerede nå har de kommet så langt at jeg i stand til å beskrive, i detalj, innredningen i RIMI-butikken i Karasjok. Og det enda det er hundreogfemti mil til Karasjok, og det er ti år siden sist jeg var der. Jeg veit ikke engang om det er en RIMI-butikk i Karsjok. Men hvis det var, ville jeg vite hvordan den så ut. Den ville nemlig være helt maken til den som ligger rett nedi gata for meg selv. Ikke bare i innredning, men i vareutvalg, i betjeningens klesdrakt, alder, og langt på vei utseende. Alle de ansatte er nemlig høyst underbetalt ungdom mellom 16 og 27, mennesker som i konsept-språk heter fleksibel arbeidskraft. Det betyr på normalnorsk at de kan skubbes ut av døra når man har funnet enda en arbeidsbesparende liten detalj som gjør dem overflødige. De arbeidsbesparende detaljene hviler over disse konseptbutikkene som en mare. Stjernepistolen de bombarderer datakoden på servelaten med, rullebåndet som drar den ferdikapakkede plastfrukten mot bæreposen, den fikse lille automatiske vekten som fastslår verdien av overprisede bleke tomater i forbifarten foran kassa, plastkortleseren med telekontakt direkte til din private bankkonto, alt sammen har en eneste hensikt; å klare seg uten mennesker.

Det er derfor, for å gjøre oss, menneskene, overflødige, at kunder over hele landet går og tråkker rundt i de samme fortvilende kjønnsløse, usjarmerende, luktfrie omgivelsene. Det er derfor vi har måttet venne oss til at samtalen, som siden de første arabiske karavanenes dager har vært grunnlaget for enhver handel, ordene mellom selger og kjøper, den menneskelige strengen fra den som har noe til den som overtar det, denne samtalen er blitt redusert til ett ord, til et grynt, idet kreditkortet piper gjennom betalingsterminalen: POSÆ?

Det eneste som liver opp i den kjøleskapsliknende og rumfartssterile innredningen i disse butikkene er fargesprakende selvskryt. Dette er pengenes propagandaapparat, og som all krigspropaganda er den forløyet intil det groteske, den betyr nøyaktig det motsatte av hva den sier. Den eneste mål og hensikt med det hele er å redusere oss fra mennesker til kunder, å gjøre hverdagen dyrere og kjedeligere for oss alle.

Samt stue oss i bingen med påskriften: Erobret.