Dette kunne blitt litt av et dataspill. Tanken kom vel sånn omtrent midtveis uti landets første helaftens tegnefilm. Og hvorfor skulle ikke Solan og Ludvigs neste erobring bli i den digitale verden, en gang mens det neste årtusen ennå er ungt og nytt?

På en eller annen måte tilhører fremtiden utvilsomt både de to, distriktsveterinær Roger Jurtappen, Enkefnu Engennøhn-Gnahd og resten av gjengen. Denne erkjennelsen er omtrent like forunderlig paradoksal som at nettopp de samme figurene viste seg internasjonale nok til å vinne fotfeste i Sierra Leone og Saudiarabia, forrige gang de lot seg feste til lerretet. For fortellingene om dem er tilsynelatende høyst tid- og stedbundne. De er i alle deler norske, mer enn det, de er Østerdalske, ja de fordrer vel egentlig at vi alle tar inn over oss knivingen mellom Tynset og Alvdal på tyvetallet.

Derfor skulle man tro at om de skulle gjøres til gjenstand for fremtidsrettet og internasjonal satsning, måtte de gjennom en kraftig modernisering, de måtte blankpusses og oppdateres, fuges inn i den nye tid og glattslikkes for å kunne konkurrere med Super-Mario eller Batman. Men så er det altså ikke slik det virker. De ganske få innvendingene som har kommet mot ukas gigantfilm, går ene og alene på at det er for lite, ikke for mye Aukrust. For lite lukt av fjøs og sprengfyrte vedovner, knakende februarkulde eller underfundige Ludvig-refleksjoner. Og det forundrer oss egentlig slett ikke at det forholder seg slik. Ikke mer enn at det er det spesielt spanske ved don Quijote som gjør ham internasjonal, eller det spesielt attenhundretallsproblematiske ved Ibsen som gjør ham tidløs.

Det som skal passe i en hvilken som helst form må med nødvendighet gjøres ett nummer for lite. Og det er nettop derfor det genuine kunstneriske uttrykk alltid definerer sin egen form.

Det Aukruskske persongalleriet gjør aldri noe forsøk på å være tidstilpasset eller oppdatert. Derfor blir de heller aldri umoderne. At Ludvig ikke beveger seg i cyberspace er i og for seg naturlig nok. Men det gjør ikke Solan eller sykkelreperatør Reodor Felgen heller, enda de begge to ganske sikkert ville følt seg hjemme der. De trenger ganske enkelt ikke å være moderne. De har satt sin egen tid, omtrent slik Ronja Røverdatter, Peer Gynt, Snusmumriken eller prins Hamlet av Danmark har gjort det.

Sånn sett må vi innse at den synske Mysil Bergsprekken, forfatteren Hallstein Bronskimlet d.a.y, eller for den saks skyld Guringuten og han Hjalte (på evig utflukt mot kooperativen etter gjær og sukker) alltid kommer til å være mer umiddelbart til stede enn selv de mest moderne fiksfakserier vi ellers måtte finne på. Den som er nok til stede i sin egen tid, trenger nemlig ikke å bry seg om at den går. Det er nok av ting som ikke forandrer seg.

Først og fremst er det dette som blir synlig når Technicolor-varianten av en suveren sagburksarbeider fra Rustadsaga, med et forskremt pinnsvin på slep, ruller over lerretet. Det er ikke i det storslagne, det internasjonaliserte eller det teknologisk suverene som er nøkkelen til vår synmpati, men tvert imot det lille, det høyst personlige, det følte.

Sånn sett er det kreative kraftfelt som heter Kjell Aukrust, og den skare av figurer han omgir seg med, et omvandrende bevis for at det ikke er ved å være like gode som Walt Disney eller Bill Gates vi har noe å bringe til torgs. Men tvert imot ved å være like gode som oss selv. Han er bare så alene om å klare det.