Politiet skal nå - for første gang? - ta ut tiltale mot en tegneserie for beskrivelse av ulovlig barnepornografi, leser jeg. Det skal bli liv. Forsvarerne kommer nemlig til å trekke fram følgende overbevisende argument: Den avbildede mindreårige er egentlig en gammel mann, et sex-fiksert teknisk multigeni fra det fjerde årtusen, som konstruerte en ‘Retrogenerator’, en mekanisk foryngelsesmaskin. Ulykkeligvis kom hans mekaniserte ‘droide’ (en slags robot) til å trykke på feil knapper på retrogeneratoren, og mannen (gutten?) blir ti år for ung. Droiden kortslutter dessverre i neste scene, under et samleieforsøk med mannens kjæreste, og blir ute av stand til å gjøre skaden god igjen.

Den erbødige rett må altså ta stilling til følgende spørsmål: Under prosessen i en løpsk retrogerator, blir man da teknisk sett et barn, eller er man, i juridisk forstand, fremdeles en voksen? Det aner meg at man kan få vanskeligheter med å skaffe sakkyndige. Kunnskapen om retrogeratorers virkemåte ligger ennå noe tilbake her på berget.

Sakens absurde sider overskygger likevel ikke to høyst reelle fakta: Bildene viser uomtvistelig en barnekropp i seksuell aktivitet. Hadde det dreiet seg om fotografier hentet fra virkeligheten, ville det sansynligvis ha vært forbudt. Og viktigere: Dette, utnyttelse og spekulasjon i koblingen mellom barn og sex, er et av de forferdeligste fenomener vi kan møte i vår tid. Nettop derfor burde både Redd Barna og politiet ha lagt saken ligge fra begynnelsen av. Den utmerkede hensikt bak saksanlegget fjerner nemlig ikke spørsmålet: Ønsker vi virkelig, og er det i hele tatt mulig, å legge denslags restriksjoner på de rene fantasier, ja på fiksjoner i det hele tatt?

Det kunne være fristende å minne om at samme uke som politiet i Bodø slo til mot science fiction-pusherne i Narvesen og bokhandlerkjeden Libris, ble et annet verk de begge har stående i sine hyller, utropt til den engelskspråklige verdens fjerde beste roman gjennom tidene. Viktor Nabokovs Lolita er ikke bare en Nobelpris verdig, det er også et sammenhengende og insisterende 300-siders forsvar for pedofili, komplett med alle detaljer beskrevet. Gang på gang har diverse moralvoktere grepet nettop til dette verket for å stanse fantasiene om det perverse, mens virkelighetens perversjoner har kunnet foregå i det dulgte. Skjønt hvorfor skal vi nok en gang dvele ved dette velkjente eksempelet? La meg heller henlede påtalemaktens oppmerksomhet mot en beretning som fremdeles selges åpent over disk i Norge: En tretten år gammel(!) pike blir her dratt inn i et besettende erotisk forhold til en morder. Historien kuliminerer med at hovedpersonene omkommer under eksprimenter med sentralstimulerende midler, tilveiebragt av en eldre mannsperson. Det hele foregår i en ramme av ekstrem vold, drap og blodsutgydelser. Saken blir ikke bedre av at historien til stadighet gjøres til gjenstand for filmatiseringer, og gang på gang er gestaltet på våre teaterscener, og det endatil for skattebetalernes penger. Groteskt nok fremstilles da historien som en vakker og gripende fortelling. Det hjelper ikke. Juridisk sett er forholdet mellom Romeo og Julie å regne som en perversjon i Norge.

Slik kunne man ha fortsatt. Man kunne ha vist til dyresex-beskrivelsene hos Wergeland ("Nu blusser Bukkens Brunst - Ah, Kvinden sukker!"), eller om vi skal holde oss til billedmediene; malerier som "Zevs voldtar Europa" eller "Leda og svanen".

Motargumentet vil selvfølgelig være at det i de eksemplene som er nevnt, dreier seg om selvstendige kunstneriske uttrykk, mens det i tilfellet med tegneserien handler om ren spekulasjon. Nøyaktig som rettsinstansene i sin tid kom fram til da det gjalt Henry Miller eller Christian Krogh.

En lurvet pornotegneserie er ganske sikkert ikke verd en kamp om yttringsfrihetens grunnprinsipper. Men det er nå engang i ytterkantene og rundt det ubehagelige vi er nødt til å kjenne hva denslags friheter er til. "Freedom of expression is for creeps", som det heter. Og det er mer enn trist om påtalemakten i ren vanvare skulle komme til å gå fem skritt tilbake i vår forståelse av når paragrafene skal stanse et utsagn. Et barnepornografisk foto kan ikke eksistere uten at det har foregått en av de verst tenkelige krenkelser mot menneskeverdet. Derfor bør det stanses med alle midler. Men det er handlingen bak vi stanser. Den eneste begrunnelsen for å nekte en fantasi må være av pedagogisk art - noen har funnet ut at dette har vi ikke godt av.

Det er - i beste fall - umodent. Omtrent som om vi var puttet i en retrogenerator alle sammen.