Mediene har siste uke gått i harnisk over følgende sjokkerende nyhet: Det kongelige norske slott blir et luksusbygg. Foreløpig har det kostet nesten like mye som sommerferiebåten til Røkke, skjønt langt mindre enn fiskebåten hans. (Speedbåten tør jeg ikke tenke på en gang.)

Det er noe dypt ulogisk og foruroligende begripelig over journalistraseriet rundt slottsoppussingen. Om dette skal betraktes som en vanlig offentlig byggeskandale, er hverken overskridelsene, rotet, den gjensidige ansvarsfraskrivelse eller tåketalen verre enn det vi burde ha vennet oss til. Det er faktsik betydelig mindre, om vi skulle ha Gardermoen, Norges Bank, Høyesterett eller diverse tunellanlegg i bakhodet.

Det er også all mulig grunn til å gjette på at for folk flest er det ganske andre former for offentlig sløseri som får dem til å sette kaffen i vrangstrupen, der de fra før av har plassert samtlige norske politikere siden Einar Gerhardsen. Det er grunn til å tro at de resonerer som så: "Javel, så bor de dyrt. Er de ikke kongelige, kanskje?" Og det er selvfølgelig den eneste fornuftige måten å se det på. Dronningens garderobeskap koster 2,2 millioner, leser vi. Muligens kunne vi ha sammenliknet det med våre egne sponplatekonstruksjoner, møysommelig skrudd sammen etter en bannskaps-fremkallende bruksanvisning fra IKEA. Muligens kunne vi tenkt som så: Hvordan i alle verdens land og riker er det mulig å få et garderobeskap til å koste mer enn Halvard Flatlands anneks? Men vi gjør det ikke. Automatisk, og uten å ha blitt spurt tenker vi at dronningens kjoler ikke bare er hennes kjoler, de er nasjonens glansbilder og bør oppevares deretter. La gå at mine egne underbukser overlever utmerket i et ståltrådskuffestativ som leder tankene hen på barndommens mekanosett, bare mindre solid. De er da heller ikke tiltenkt Kunstindustremuseet etter min død.

Slik kunne vi ha fortsatt. Er det noen som lar seg opphisse av at fremmede statsoverhoder får et vakkert og dyrt badekar å velte sine statsoverhodelige kropper i, om de skulle stikke innom? Finner vi det utilbørlig at nasale røster innen estetikk, antekvarisk ekspertise og attenhundretallsarkitektur har blandet seg i koret, med fordyrende og perfeksjonistiske forslag om hvorledes vårt aller mest pompøse bygg bør se ut? Mener vi for alvor at et slottsball kan avholdes akkurat like bra, om man ikke hadde flesket til med en stilig trapp? Og hvor skulle man eventuelt fleske til, om ikke på et slottsball?

Likevel er det noe annet med reaksjonene, noe som slett ikke bare har med dårlig planlegning eller uoversiktelige bevilgningsprosedyrer å gjøre. Noe som får reporterne til å sette høfligheten fast i halsen, og som kommer fram i dårlig sjulte insuinasjoner av typen: "det er ikke så lett å si nei til kongeparet". Selvfølgelig ikke. Det er den typen nei man tradisjonelt sett mister hodet av.

Slottet er nemlig ikke som Gardermobanen eller Salhustunellen. Ikke som Dæhlies jaktpalass eller Røkkes fritidsbåter heller. Det er et av de få stedene, kanhende det eneste, der vi alle kan enes om at pompøs luksus hører hjemme. Det er derfor vi har det. I motsetning til all annen vettløs pengebruk, er det der knyttet dypt og intimt til våre felles symbolverdier. Og det er derfor vi mister hodet, alle sammen, i møtet med replikken "det er ikke lett å si nei til de kongelige". Det er nemlig ikke vi som skal si nei.

En av de vakreste mytene knyttet til slott og drott er denne: Det moderne kongeveldet har overlevd så glitrende godt ved at de til enhver tid har evnet å speile fellesverdiene. Kanhende er det sant også. I min egen generasjon har denne myten til og med fått et billedlig uttrykk, et fotografisk motiv med ikon-status: Kongen, i anorakk, på trikken en søndag formidag. Hvem som helst av oss kan fremkalle dette bildet på netthinnen, vi husker piken ved siden av ham, den betuttede konduktøren, skiforeningsmerket, bilettpengene, det hele. Og scenen er mer eller mindre rettferdig skrevet inn i vår felles minnebok med billedteksten: Dette er oss.

Det er derfor vi blir engstelige i møtet med kongelig overforbruk, uansett om ansvaret og skylda - jeg hadde nær sagt som vanlig - ligger hos Statsbygg. Når nøysomhet ikke lenger er en av de kongelige dyder, rakner noe - ikke i bildet av kongehuset, men i våre ideer om oss selv. Om fellesverdiene. Vi kan leve med at Torbjørn Jagland ikke oppfører seg som en sosialdemokrat. Når kongen ikke gjør det, ser det svart ut for oss alle.

Vi får en snikende følelse av at fremtidens sinnbilde på denne tiden, det som skal avløse bildet av Kongen på trikken, blir et overskredet budsjett, med den usynlige underskriften: Dette er oss.