Det ble forunderlig mye elefanter i uka som gikk. På den ene side oppfører snart de fleste medlemene av den såkalte regjeringen vår seg som en samling elefanter i en porselensbutikk; tungt vraltende rundt hverandre, mens diverse prinsipper for samarbeid og ledelse raser ned fra hyllene og faller i gulvet med singlende lyder. På den annen side kom en stakkars sulten elefant fra sirikus Merano i skade for å oppføre seg som en politiker, idet den i ren næringsiver kvestet kongelige symboler og ødela endel av nasjonalarven.

La oss heller snakke om været. Det er jo det eneste vi tenker på likevel.

I alt for liten grad har vi verdsatt hvilke muligheter denne katastrofesommeren gir oss. Da tenker jeg selvfølgelig ikke på ting som sjerpede ludokunnskaper, nærstudium av verdenslitteraturen, fluebinding, eller den sunne og oppbyggende effekt som ligger i å kunne minne de små på at ’det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær’. Gå ut og finn på noe morsomt i silregnet, barn.

Ei heller på det pedagogiske og sikkert svært sunne element av oppdragelse for oss alle; man kan ikke få alt man peker på, som for eksempel sol i juli. I skrivende stund er sørnorge dekket av et lavtrykk formet som en forvokst skillingsbolle med regnskyer der kanelen pleier å være, lærer jeg fra reiseradioen. Men i motsetning til skillingsboller har det visst tenkt å vare en stund.

Likevel: Det finnes muligheter. Først og fremst åpner situasjonen for en sjelden og alt for lite verdsatt nytelse: Fornærmetheten. Her har vi stridt oss gjennom en av verdensmeterologiens verste former for vintre, vi har påtatt oss det kors det er å leve en halvmeter unna randen av den evige sne, og når vi så i noen korte sommeruker skal innkassere gevinsten, hva byr man oss? Dette.

Vi har all mulig moralsk rett til å være fornærmet. Fornærmet på brasilianere, på spanioler, på nordlendinger (ganske særlig på dem, var det noen som helst slags logikk i dette skulle nedbørsurettferdigheten vært tiltagende med breddegradene), på Siri Kvalvig og Kristen Gislefoss og diverse lugubre bygdeprofeter, men først og fremst sånn ut i været. En stor danske filosof har i et minneverdig sitat om fornærmetheten sagt at det er 'den billigste form for vellyst ved smerte, fordi smerten er immaginær, og man ved af, at den er det’. Det kan man saktens mene der nede i det forvokste leogolandet. Han kunne kommet opp hit og fått føle hvor immaginær smerten ved underkjølt regnvann langs nakkehvirvlene er.

Alle som har dyrket furtingens edle kunst, og det er vel langt de fleste av oss skulle jeg tro, vet hvilke uante muligheter som ligger der. Man kan for eksempel, etter å ha furtet lenge nok til å påkalle sine omgivelsers oppmerksomhet, svare på spørsmål om hva det er med en. ’Ingenting’ skal man da si. Litt kort, litt kjære-all-verden-hvorfor-spør-du-om-det-aktig, for all del ikke snurt, bare bestemt. Klarer man å si ’ingenting’ på den rette måten er man sikret fornyet interesse, muligens en slags nysgjerrig medlidenhet, og i aller beste fall påfører man omgivelsene en udefinerbar skyldfølelse. Det har man, etter fornærmethetens innebygde og ufravikelige logikk, all verdens rett til.

Etter å ha svart ’ingenting’ skal man være taus, eventuelt systematisk benytte seg av enstavelsesord, så lenge man finner det passende. Jo lenger man klarer å holde det gående, jo mer kan man regne med å innkassere av oppmerksomhet. Det gjelder bare å avpasse så det ikke slår over i surmagethet, en tilstand som til forskjell fra fornærmetheten er umotivertivert og derfor mindre respektert. Grensene her er hårfine, men de fleste av oss har brukt noen år av puberteten til å finne dem, slik at vi vet å balansere på knivseggen.

Noe av det beste ved fornærmetheten er at den ikke trenger å ha noen bestemt retning. Selv om den selvfølgelig har sitt utspring i en dyptliggende følelse av å være urettferdig behandlet, trenger ikke fornærmethet å rette seg mot den som forvoldte urettferdigheten. Den kan bare ligge der, som en kjær og masochistisk nytelse. Den er i ett og alt rettet innover, og den prøver lik et svart hull i universet å trekke alt rundt seg ned i sin egen spiral. Derfor tjener den også så glimrende som standardunnskyldning. Fornærmede røykere benytter den som et påskudd til en ekstra røyk. Fornærmede slankere unner seg en dose fløtekrem. Fornærmede alkoholikere tar seg en dram. Det er det minste verden kan la oss få gjøre, sånn som den har oppført seg mot oss. Det er, med andre ord, den absolutte og ultimate begrunnelse for å oppføre seg irrasjonelt og selvoptatt.

Den nasjonale fornærmethet som kommer til å springe ut av vår selvsagte rett til godvær i ferien, kommer med andre ord til å få uante følger. Som røykere, slankere eller drankere kommer vi til å finne det helt i sin orden å ikke på noen måte leve opp til det vi har lovet både verden og oss selv, vi kommer til å furte helt til neste st.hans, og ta det ut i kollektiv selvoptatthet og overforbruk.

Dårlig langtidsvarsel, med andre ord. Takke meg til elefantene.