Det var den dagen Brasil slo Nederland, i straffesparkkonkurranse på overtid. Den dagen renta steg. Den dagen vi diskuterte boligprisene. Kanhende var det ikke så rart. Skjønt likevel...

Først et tankeksperiment: La oss forutsette at Holocaust var like grusomt, men halvparten så omfattende. Hvor mye ville vi ha visst om det da? Halvparten så mye? Like mye? Svært lite? Eller er det rett og slett tenkelig, er det mulig å forestille seg at vi risikerte å ikke få det med oss, fordi det sto så mye annet i avisa den dagen?

Dumt tankeksperiment. Likevel er det den eneste parallellen som slår meg, der jeg sitter, lamslått og skamfull, etter å ha snublet borti en bortgjemt radiokanal nesten ingen hører på, og beskjemmet må innrømme: Dette visste jeg ikke noe om.

"Två komma sju miljoner är drabbad," sier damen. Drabbad - det betyr i denne sammenheng at de er truet av umiddelbar utslettelse. "Like mange som var tredje svensk." Eller mer enn hver annen nordmann, tenker jeg. Så følger et intervju med Norsk Folkehjelps representant i Sør-sudan. (Hvorfor må jeg høre dette her? På svensk? Hvis nordmenn er i området, hvis det naturlige intervjuobjektet og ekspert er norsk, hvorfor er ikke norske aviser pakket med stoff om det?) Det er verre enn på åttitallet, sier han. (Åttitallet, tenker jeg, hva var nå det. Det var navnet Sahel, og det var Bob Geldof, og det var tørke, men hvor mange dreide det seg om?) Mer som Biafra i sin tid, om man absolutt skal sammenlikne tallstørrelser, men det skal man selvfølgelig ikke.

Hele resten av dagen bruker jeg til å lete. Jeg leter med et bilde på netthinnen, et bilde jeg ikke klarer å få vekk. Jeg leter etter en tekst som kan forklare det, sette det i sammenheng, hjelpe meg til å forstå det i det minste, om ikke mildne det.

Den svenske radiojournalisten er nemlig dyktig nok til å innse at to komma sju millioner mennesker - det er ikke til å fatte. Det er et helt folk. Om man skulle drepe ett menneske i minuttet døgnet gjennom, året gjennom, ville det ta over fem år å utrydde dem. Men selvfølgelig dør de ikke så langsomt. Det hele vil - i verste fall - være over innen høsten. Og igjen: Praktisk talt uten at vi har registrert det.

Uttrykt som tall er dette en tragedie bortenfor vår begripelsesevne; derfor får vi en beretning fra området. Alt blir vanskeligere, forteller hun, fordi befolkningen er i permanent bevegelse. Noen flykter fra krig. Andre fra tørke. Nesten alle fra sult (de er altså det som her hjemme kalles ‘velstands-flyktninger’, slår det meg, med en absurd og upassende galgen-humoristisk assosiasjon). Mange, kanhende så mye som en million mennesker, flokker rundt, på jakt etter de daglige, men alt for sparsomme matvareslippene. De svakeste dør under marsjen. De sterkeste kommer først til slippstedene, og får. Men de nest svakeste, de som kommer nesten i tide, finner ikke mat, men tomsekker. Tomme hvite kornsekker fra FN. Og det er en logikk i det. Det er nemlig akkurat hva den trenger, som kom for sent fram. En slik sekk passer til å legge et lik i.

Dette bildet: De som nesten nådde det, og som finner det nest mest nødvendige lagt igjen til seg, det er til å fatte. Alt for godt.

Og jeg leter i avisene. På radioen, i hovedsendingene. Det var altså den dagen Brasils keeper takket Gud for sin ufattelige andre-redning, etter at Nederlands deBoer hadde forsøkt en fintestraffe nede til venstre. Den dagen ti tusen boligeiere fikk en rentesmell på nesten like mange kroner. Den dagen Jagland la skylda på Bondevik og Bondevik hadde bilde i avisa sammen med Tony Blair. Den dagen det ble kjent at åtte russiske kvinner lå i en hytte i Setesdal og ventet på gifteklare norske menn. Til slutt hørte jeg det faktisk. Idet dagen var over, i en nyhetsbulletin ved midnatt, kom det en kort melding som siste-sak.

Jeg har arbeidet i Dagsnytt. Jeg har lest nyhetsbulletiner ved midnatt. Og jeg vet om siste-saken: Den er salderingspost. Om han hadde lest litt langsomere, om han hadde gitt oss en detalj til fra Renaldos scoring i 47. minutt, eller måttet fortelle hva Hermod Skånland mente om renta, ville den røket ut.

Det legges alltid noe som ikke er så viktig der, på slutten.