De som dør.

66 døde ungdommer. Det er sommerens brutale agurknyhet, og den er til å gråte over. Det er da også gjort. Mødre har grått, venner og kjærester har grått. Det har stått småsøsken ved siden av disse overdoselikene, og hvert eneste er en tragedie av livsomveltende størrelse for omgivelsene.

Likevel er de en agurknyhet, akurat av passende karakter til å fylle de nyhetstomme sommermånedene i brutalitetens tidsalder. De er nemlig slett ingen nyhet. De har vært der hele tiden. De har ligget under bruene, i portrommene og i bortgjemte leiligheter hele vinteren og våren, de har vært til stede som knappe budsjettposter og velfylte sykejournaler, de har vært en bare alt for kjent del av det nye Norge gjennom snart en generasjon.

Intil det altså ble på tide å hente dem fram, starte en debatt og stille spørsmålet: Hva gjør vi med de som dør? Eller rettere: Hva gjør vi for at de ikke skal bli fler?

Gudskjelov har Norge en sosialminister som tør å legge lista høyt. "Målet er et narkotikafritt samfunn," uttaler hun til løssalgspressa. Ikke siden Lundeteigens plan om hjemmeproduserte vaskemaskiner har befolkningen sett et prosjekt som så vakkert kombinerer uoppnåelighet og velvilje. Hun kunne i samme slengen ønsket seg verdensfred, alminnelig anstendighet og bordmanerer.

Og som alltid: Når ønsket bare er stort nok, er virkemiddelet dramatisk. I dette tilfellet: Tvang. Økt bruk av tvangsmidler mot de narkomane. Ettergivenhetens og dullingens tid er over, leser vi. Sosialministeren tør å dundre til med strakstiltak, tvangsmidler og ufrivillig behandling. Handlingsvilje ser som alltid flottest ut når den er kompromissløs. Nå er vi lei av at de ligger der og slenger om seg med sprøytene sine på våre egne skattebetalte gater, i våre egne overbelånte portrum, på våre barns lekeplasser og og i våre egne sommergrønne parker. Nå skal de bli nyktre, enten de vil eller ikke.

Tanken er vakker. Den har bare en hake: De vil. De har villet det hele tiden. De har villet så mye at all frivillig behandling er overoppfyllt, i de lurvete og halvdårlige hospitsene som står til rådighet for den som vil prøve å trekke seg selv opp etter håret er det kø, legevaktene har hverken tid eller plass til dem, og de som har påtatt seg arbeidet, ikke bare pratet, rundt misbrukerne er utslitte. Pussig nok er det nemlig slik at den som lever et liv på gata, hjelpeløst underlagt en eller annen livsødleggende last, slett ikke gjør det av egen vilje eller for å terge sosialministeren. De gjør det av nød.

Derfor kunne man egentlig, fra den trygge og besteborgelige plass de fleste av oss lykkeligvis betrakter dette fra, hilse ropet om tvang med glede. Nå skal de ikke bare få velge å være som oss. De skal jaggu tvinges til det. Det er bra. De som har greie på det vil forsøke, med engleaktig tålmodighet, å forklare at det ikke er fult så enkelt. De vil si at det kreves tid, penger, og en annen måte å se det på. I alle fall om man holder den vettløse ambisjonen om et narkotikafritt samfunn som ideal. De kan trygt avfeies med at den som ikke går med på ekstreme virkemidler, tar ikke situasjonen alvorlig nok. De kan møtes med populismens enkle og befriende retorikk: 66mennesker er døde av overdoser hittil i år. Vil du ikke gjøre noe med det? Er du mot tvang? Vil du at flere skal dø?

Eventuelle argumenter mot dette tar tid, de er kjedelige og kompliserte, og de vil altid tape i avisoverskriftene. Derfor bør de ikke fremsetters. Tvert imot. Sosialarbeidere, Kirkens bymisjon, akuttetaten og utslitte og opprådde foreldre bør bejuble lettvinthetene fra regjeringen og si ja takk.

Tvang og ufrivillighet er nemlig tosidig. Den som gir seg hen til kompromissløsheten må gå hele veien, enten hun vil eller ikke. Her som ellers slår tvangen tilbake på betvingeren. Sosialministeren bør snarest gå ut og tvinge alle våre narkomane tilbake i folden, og hun bør gjøre det raskt. Da må hun finne ut hvorledes det gjøres mest effektivt. Det er forunderlig nok ved mer penger til hjelpeapparatet, egne legevakter, bedre hospitser, flere frivillige behandlingsplasser, metadonkurer - i det hele tatt: Ved å betrakte dem som mennesker allerede før de er blitt tvunget på rett kjøl.

Dette er selvfølgelig kjedelige og lite oppsiktsvekkende tiltak. Hva verre er: Det er det vi har visst hele tiden. Det er langsomt og det er komplisert, og det er ikke engang sikkert det går. Dessuten er det dyrt. I det hele tatt: Det er på alle måter greiere å gå ut og skrike om ‘tvang’ sånn mer uspesifisert.

Det ser selvfølgelig riktig fint ut. Men det vil ikke stille en tåre.