TOPPUNKTET?

Så går det mot høst igjen, da.

Etter St. Hans er det ikke annet å se frem til enn de ubønnhørllige

følger av Keplers forskjellige lover. Kloden har allerede vridd seg i

verdensrommet, og like nådeløst som systematisk driver vi i retning

mørketid, restskatt, slagregn med sludd i kastene, piggdekk og frosne rør.

En høyst uvakker dag står vi der, det er ganske uventet blitt novmber,

frosten kom som vanlig fjorten dager for tidlig, og pessimistene iblant

oss slår dystert fast at nå kan det ikke bli værre. Optimistene svarer, i

tråd med sin natur: Å joda!

Det går bare så langsomt nedover i begynnelsen, unnabakken er så

slak at det virker som en opptur til langt uti august. Så feil kan man ta.

Det er som å være atten. Som å finne olje. Som å slå Brasil i fotball.

Ethvert høydepunkt forutsetter en påfølgende nedtur. Ellers ville det jo

ikke vært toppen.

Om noen hadde sagt, for eksempel for tredve år siden, at vi skulle

slå Tyskland i økonomisk kontroll, USA i gjennomsnittlig levestandard

kombinert med sprikende klasseskiller, Italia i skjønnhetskonkurranser,

England i pompøsitet, sultandømmet Brunei i overstadige sløserier og

Sverige i selvhøytidelighet, ville vi ha tatt ham for å være rabiat og

festlig stormannsgal. Hadde han lagt til at vi skulle slå Brasil i fotball

villle vi bare tatt ham for å være gal.

Uansett hvordan det har gått mot Italia (og dette er av naturlige

grunner skrevet før avspark) ble topppunktet på sett og vis nådd med

seieren over Brasil. For oss som er vokst opp uner Pelé, er det som å tegne

bedre ennn Picasso. Eller skrive bedre ennn Shakespeare. Nærmest

uforskammet. Nærmest naturstridig. Og i alle fall svært forpliktende.

Spørsmålet er hva vi gjør med det. Det er nemlig - i motsetning til

hva vi lærte av vår sist eksporterte internasjonale toppfigur (nok en arena

som tilhørte området for ville fantasier en generasjon tilbake) ikke

"typisk norsk å være god". Det er høyst utypisk, og det er blant de ting vi

behersker dårligst. Vi har tilbrakt århundrer med lua i hånden, vi har

historisk kunnskap om å knege og knipe i krokene, om å slå oss fram med

knappe midler og svakt selvbilde, vi kan alt som er å kunne om klamme

hender og ubegrunnet frykt for dårlig ånde, vi er nærmst genetisk belastet

med dårlig skjult misunnelse og usikkerhet overfor en hummergaffel. Når

våre forfedre ikke spiste kirsebær, hverken med de store eller de

mellomstore (knapt nok med de bare-ørlitegrann-størrre-enn-de bittesmå)

var det ikke bare fordi de aldri hadde sett et kirsebær. Det var minst like

meget av frykt for hvordan man ble kvitt steinene.

Det er riktig typisk oss å være dårlige. Vi er det bare ikke lenger. Det er

nettopp det som er det skumle. Mindreverdighetskomplekser er

ille nok, merverdikomplekser er værre.

Da Ibsen skulle stille nasjonaldiagnosen ut fra uttrykkket om å

"være seg selv", gjorde han det som kjent ved å føye til det vesle ordet

"nok". På den måten fikk han det til å fremstå som sin egen groteske

motsetning. I våre dager kan hvem som helst gjøre det samme med det

forterpede "typisk norsk å være god". Det er bare å låne det ibsenske

"selv" og putte det inn foran "god".

Det er tyngende ballast for nedturen. God høst.