En gang var jeg humorist. Det var en herlig tid. Vi sto seint opp, og møttes i NRK-kantina utpå dagen. Der satt vi med en bunke aviser, leste høyt for hverandre og kom med flåsete kommentarer. Med ujevne mellomrum sa Dag (det var han som holdt styr på pengene og tok notater): "Den der var verd et halvt tusen". Eller: "Om vi jobber litt med den siste, blir det noen hundrelapper utav den." Slik regnet vi effektivt ethvert poeng om i kroner.

Sånn omtrent ved den tiende kaffekoppen sa han (det var nemlig Dag som holdt styr på klokka også) "studiotid!", så rasket vi med oss alle notatlappene og fortsatte å flåse, mens det ble tatt opp på lydbånd. I to år holdt jeg en liten familie i live på den måten. Ord for brød.

Det finnes regler og knep i denslags virksomhet, som det finnes i alle yrker. En av dem er: Det er lettere å være morsom med det seriøse. All stor humor springer ut av det dypt alvorlige. (Derfor er det så mange gode vitser om død, kjærlighet og religion.) Hvis virkeligheten er komisk eller stupid nok i utgangspunktet, er det lite en klovn kan gjøre. Han skal jo avkle seriøsiteten, men om den kler seg av på egen hånd, blir det lite å ta seg til. Når Kongen selv blir en narr, har narren mistet sitt spillerum.

Det er derfor alle forsøk på å gjøre seg lystig over foreløpig siste akt i operafarsen faller døde til jorden. Det hele er så grensesprengende dustete at det blir umulig å overdrive, umulig å endevende. For øyeblikket har stortinget bastant avvist en statsfinansiert opera i Oslo. Jeg har en venn som begeistret trekker konsekvensen av dette og ønsker seg en privatfinansiert opera i gruvegangene på Hjerkinn, og det verste er at det slett ikke er utenkelig.

I et land der det ene megalomane kjøpesenteret skyter opp raskere enn det andre, der en hvilken som helst bilforhandler får carte blance til å rasere et kulturområde for å smelle opp en smørehall (slik det nettop har skjedd på Svartlamon i Trondheim), er det altså umulig å bli enige om å bygge et kulturbygg. Konklusjonen vi må trekke er åpenbar: Det offentlige kan ikke. De vil ikke. De vet ikke noe om det lenger.

Et praktbygg, som skulle vise at verdens rikeste land trodde på åndelige verdier. At vi hadde visjoner. I det hele tatt; at vi turte å ta alle de feite ordene i munnen, bruke dem, og la dem forplikte oss. Jeg må tilstå: Selv har jeg alltid sett det for meg i Bjørvika. Mot verden, liksom. Jeg har syntes det har vært noe forstemmende lite og puslete ved disse Vestbaneargumentene, at det vil være greiere, at tomta ligger der, at vi allerede har et senter på de kanter og at det ellers blir for mye tuneller og veiarbeid. Som om det spilte noen rolle om det tok fem år og et par hundre millioner ekstra? Vi burde snakke om de digre tingene, når vi først snakker om slikt. Om ikke kulturens folk tør å ta i litt, hvem i all verden skal da gjøre det? Men nettopp vi har oppført oss forstemmende pragmatisk. "Nå har vi en passende parkeringsplass å bebygge, vi har en små-pen fasade vi kan bruke, la oss gjøre det billig og greit, så blir det i alle fall noe av med det første." Det kler ikke operatanken. Det kler ikke den dramatiske død, den altomveltende kjærlighet, den skurkaktige beiler og den grumme fader. Det er politikere som skal tenke sånn.

Bortsett fra at de ikke gjør det. For mens kulturfolket prøver å være nøkterne praktikere, prøver politikerne å være intrigante primadonnaer. Begge deler er like mislykket, og i denne absurde jeg-tar-din-rolle-så-tar-du-min-leken har visjonen om en slags dristig storhet blitt helt borte. Uten den trenger vi jo i grunnen ikke noe operabygg i det hele tatt. Og det spørs om det ikke er på tide å innse det. Storheten, dristigheten og visjonene og er nemlig forpaktet bort.

"Skulle jeg ha noen misjon, måtte det være dette: Å lære mine landsmenn å tenke stort." Sa hvem? Henrik Ibsen. Men det kunne også ha vært en samtidig politiker. Sverdrup for eksempel. Om vi nå skal være hemningsløst ærlige; hvem kunne komme med en så pompøs programerklæring i dag? Bondevik? Neppe, det er ikke å ‘tenke stort’ å bruke sin tid på å kåre bikinidronninger i Reiseradioen eller heie på fotballag. Vestbanekammeratene? Knapt nok, de tenker kravstort, men ikke stort. Hvem står da tilbake?

Kjell Inge Røkke. La oss se det i øynene: Da all vår prestisje ble lagt i rikdommen, fikk de storheten med på kjøpet. Etterhvert som både vår inngang og vår utgang, vår helse og vår kunnskap, legges ut på anbud for å sjekke lønnsomheten i dem, er alle kjerneverdier overlatt til det private initiativ. Derfor koker et praradebygg for det neste årtusen bort i spissfindigheter og prosedytrefeil. Vi andre har vekslet tankene om i penger så lenge at vi tror det er slik det skal være. Vi har glemt hvordan det er å være visjonære. Det er næringslivsfolk i dag, som tenker digert.

Privatiser hele greia, og bygg en bingohall i kjelleren. Ord for brød.