Ben Gurion-flyplassen, Tel Aviv, etter en kongress i den palestinske forfatterforeningen:

" - excuse me Sir, but this it not exactly what you said the first time". Nei, kanskje ikke. Det er tredje gang jeg svarer på de samme spørsmålene, stilt på den samme, strengt formelle, liksom-høflige men likevel iskaldt arrogante måten. Det er et eller annet med en middagsavtale den tredje dagen. Eller kanhende det var dagen før. Det samme kan det være. Jeg har vært oppe siden klokka seks og er allerede midtveis i en slitsom reise.

Det samme kan det slett ikke være. Var det tirsdag eller onsdag, hvorfor var jeg invitert, sammen med hvem, hva snakket vi om og hvorfor. Og: "De skjønner at vi må spørre om dette, ikke sant?" Den israelske sikkerhetsvakten, ikke stort mer enn en jentunge på alder med min egen datter, men med myndighet nok til å tvinge en slags underkastelse ut av meg, elsker dette spørsmålet. Vi må være skeptiske. Det skal du forstå. "Særlig der De har vært, særlig med Deres forbindelser" tilføyer hun, nok en gang.

Det er lurest å svare ja. Derfor gjør jeg det, mens jeg sier til meg selv at dette er ingenting. Ikke i forhold til resten. I forhold til virkeligheten. I forhold til historien. En time til eller fra, en arrogant maktperson og en ekstraomgang med den evindelige kombinasjonen av våpen og byråkrati, det er mindre enn ingenting. Her.

"Jeg er i ferd med å miste flyet mitt," sier jeg mens jeg smiler. Alltid lurt å smile. "Det kan jeg ikke ta hensyn til," smiler hun tilbake. "De skulle ha vært tidligere ute, Sir." Det siste vesle ordet er pakket inn i et smil som får meg til å tenke på rotfyllinger.

Jeg var tidligere ute, men vi ble stanset ved et check-point på grensen. Normalt tar det to timer på flyplassen og en drøy halvtime fra de palestinske selvstyreområdene på Vestbredden. Så vi hadde regnet at tre timer skulle holde. Han sa det tydeligere, gutten som rappet den forrige timen vår: "If I want to, I have the power to let you wait all day". Ung nok til å være sønnen min. Gammel nok til å bære et drapsinstrument rundt halsen, maktfull nok til at vi krabbet lydig ut av bilen og sto skolerett i veikanten. Det handlet ikke om oss selvfølgelig, men om sjåføren. Palestinsk og suspekt. Og med papirene nærmest mistenklig i orden. "Mannen kan meget vel være løgner," forklarte soldaten, mens han viftet oss vennlig under nesen med maskingeværet. Selvfølgelig kan han det. Det er utrolig hvor mye som blir selvfølgelig når man har et maskingevær under nesen. Så kom det, nærmest sjokkerende åpent, som en slags rettferdiggjøring: "You must understand: This is our mentality."

"De skjønner dette, ikke sant?" Nei. Eller kanhende: Jo. Midtøsten er en virkelighet så fullpakket av paradokser at spørsmålet er absurd. Akkurat der, på flyplassen, hengende over mine egne kofferter etter timelange forklaringer og utlegninger, handler det ikke lenger om å skjønne, men å forsøke å erfare. Den ustoppelige mistenkeliggjøringen man blir gjort til gjenstand for etter en uke blant palestinere er ikke annet enn en svært blek avskygning av den generelle mistillit som ligger som en tåke over det hellige land. Damen overfor meg er ikke fremmed for muligheten av at jeg snakker sant. Men i utgangspunktet tar hun det for gitt at jeg lyver. Hun, i likhet med alle de Gud-alene-må-vite-hvor-mange pubertetsungene med makt og våpen vi har måttet forholde oss til fordi vi er assosiert med de andre, de skal bare kontrollere om melet vi har i posen mot all formodning skulle være rent.

Og plutselig begriper jeg: Slik er det å være den andre. Så forunderlig uvant er denne erfaringen, så provoserende og ubehagelig ny, at jeg automatisk nikker enda en gang: Jada. Jeg skjønner. "You must be sceptical. Of course."

Vi er vant til at det er normalt å tro vi snakker sant. Normalt å gå ut fra at vi er hederlige. Normalt at det vi har er vårt. Det er annerledes med den andre. Han som ikke bare ser annerledes ut, men som er annerledes. Antakeligvis er han en tyv. Eller en løgner. Eller en terrorist. Hvorfor var han på det besøket, i det huset, på det tidspunktet? Han sa tirsdag i sted, hvorfor sier han onsdag nå? I et ørlite øyeblikk, idet jeg prøver å nøste opp syv dagers mistenkeliggjøring for en profesjonell skeptiker, slår det meg: Sånn, omtrent, har det til alle tider vært å tilhøre den gruppen som ikke blir tatt innenfor.

Køene ved siden av meg går raskt. De er fulle av mennesker med troverdighet, folk uten suspekte forbindelser. Det er noe deprimerende kjent ved scenen, alle som har passert en internasjonal flyplass kjenner den: Noen blir holdt igjen. Noen blir møtt med holdningen: Selvfølgelig lyver du. Noen er alltid de andre.

Jeg kjemper med irritasjonen overfor sikkerhetsvakten og tenker at hun ser på meg slik mørkhudete blir betraktet hjemme. Eller som - nei, sammenlikningen blir alt for grov, i alle fall her, i alle fall nå. Det betyr ingenting. Det er ikke mer enn en nyttig erfaring. Det er ikke mer enn en flik av forståelse.

De skjønner dette, ikke sant? Ja. Jeg skjønner.