Jeg husker ikke når det kan ha vært jeg kjøpte skrua mi. Det må ha vært i forbindelse med omlegginga til dagsavis en gang på begynnelsen av søttitallet. Ikke husker jeg prisen heller, den var i alle fall sinnsykt overpriset. Antakligvis var det hundre kroner, et passe rundt og passe høyt tall. Det nådde smertegrensen for skoleelevers privatøkonomi og vel så det.

Parolen var: Kjøp en skrue til rotasjonspressa! Selv må jeg ha kjøpt snesvis med skruer, pluss noen tannhjul og Gud vet, kanskje et ørlite stempel. Hvor mye får man for en månedslønn? Det skulle man nemlig kjøpe for. Og en stund senere kjøpte man for en til. Og enda en. Min månedslønn på den tiden kom fra å gå med avisa. Aftenposten, på nedre Ullern. Det var en slags frydefull konsekvens i det, de tidlige grålysningene i duskregn eller plaskregn (jeg kan ikke huske en eneste morgen med godvær), valne fingre rundt avisene som dumpet ned i villapostkassene, og vissheten om at for hvert stykke borgerlig propaganda jeg ga fra meg, var vi noen øre nærmere målet. Rotasjonspressa.

Rotasjonspressa som skulle gi oss vår egen avis, et motrop mot det store brølet av løgner verden var full av, vår egen stemme som en gang skulle gjøre Aftenposten overflødig. Tenkte jeg mens jeg lot postkasselokkene smelle igjen over de meningsløst tykke papirhaugene jeg slepte rundt i forstedene. Vår egen avis. To ting ønsket jeg av den. Den skulle være tynn (av hensyn til avisbudene), og den skulle være sann (av hensyn til leserne). I alle fall fikk jeg oppfylt femti prosent av ønskene mine. Mer kunne jeg ikke vente heller, for med de resterende femti ble det litt opp og ned, slik det er med aviser. Slik det er med all skrift. Med alt.

Senere har livet bragt meg i situasjoner der jeg har sett endel rotasjonspresser. Enorme avlange, stampende, rullende, pustende, løftende, dyttende, snøftende uhyrer som i et rasende tempo spytter ut noe av det flotteste denne verden har å by på: trykt skrift. Det er et syn som får en til å måpe. En usansynlig mengte skruer, stempler, presser, plater, knapper, trykkamre, målere, følere, hjul og hendler som er skrudd sammen på den eneste mulige måte og i et ubegripelig samspill med menneskene omkring seg står og gjør underverker. Som en temmet drake.

Første gang jeg så en ble jeg slått av den grensesprengende tanken: For et ubegripelig prosjekt. Å samle inn denne mengden skruer og deler. Sette den sammen og få den til å virke. Og hva mer er: Fylle den med ord.

Det klarte vi altså.

Her har endel lesere for lengst nådd et stadium av hoderystende oppgitthet, mens andre har fått brekninger. Kvasirevolusjonær romantisering er lite å bringe til torgs når århundredet, helt etter kulturhistorisk oppskrift, bader i en blanding av høyst u-revolusjonær romantikk og kynisk realisme like før det sleper seg hen for å dø. Likevel er det i dette lyset konflikten i Europas eneste revolusjonære dagsavis må forstås. Som et arveoppgjør der alle føler at de eier familieklenodiet.

Et kommunistisk parti som støtter seg til aksjeloven for å overvalse de arbeidende masser i avisa er selvfølgelig både paradoksalt og komisk. Men det pussige er ikke at de gjør det - kommunisme i praksis har tross alt aldri vært noe teselskap. Pussig er det heller ikke at Jon Michelet tar seg fri fra sitt ustoppelige forsvar av prinsessers privatliv (en sak som forøvrig skulle ha medvind om dagen) for å gjøre seg til vert i et selskap som mildest talt ikke har invitert ham inn. Jeg ville tro han ikke er helt ukjent med 80-tallssporten ‘party-crashing’, selv om akkurat dette partiet ser ut til å være i stand til å kræsje ganske på egen hånd.

Det pussige er at de - altså kapitalistene i spillet, altså aksjeeierne, det vil si Europas største maoistparti - føler seg å være i sin fulle rett. Mer enn det - de føler at de gjør det eneste rette - at de, fremdeles, representerer det gode, det progressive og det sanne. Mens redaksjonenen, fagforeningsklubbene og de brede masser representerer reaksjon, forfall og pervertert navlebeskuing. Fremdeles, selv etter at partiet har blitt en blek skygge av hva det engang var og selv i rollen som aksjeier og kapitalist representerer de ‘folket’. Mens folket selv representerer reaksjonen. I AKP-kretser hevdes det i rene ramme alvor at det var Klassekampens skyld at Folkvord datt ut av tinget. At avisa saboterer og ødelegger for sine egentlige eiere, sine moralske eiere, de som stampet denne vanvittige avisdrømmen opp av ingenting, og hvorfor? Fordi de skriver side opp og side ned om kulturelle problemstillinger ikke en kjeft ofret en tanke dengang han vrengte lommeboka si og sjæla si for å få til en avis som skulle være skrevet "med tømmerblyant på matpapiret" (og det er et uforfalsket sitat). En avis som kunne innheholde oppfordring til å gå på småviltjakt, for det var fin forberedelse til folkekrigen. En avis der ski-spalten forklarte motsetningen mellom gli og glipp, klister og voks, med utgangspunkt i Maos "Om motsigelsen". (Og det er ikke overdrivelser.)

Intet er mer stakkarslig enn den alt for utbredte sporten på norsk venstreside: Å latterliggjøre seg selv fra dengang. Derfor; selv om burde være overflødig: Jeg angrer ikke på et øre til rotasjonspressa. Jeg leste både jakt-og fiske-spalta og skismøringsspalta og tok det for hva det var. Det var ikke det minste komisk, da. Like lite komisk som at dagens Klassekamp kan finne på å innhelode en reportasje fra en undertøysmesse i Paris, eller avsette halve forsida til Habermas’ besøk i Oslo.

Det viser bare at avisa utvikler seg. Hvilket er mer enn man kan si om dens eiere. Det eneste stedet de er store er på aksjeposter, og selv der er de klønete. Det er som om det er avisas skyld at tiden har gått, at søttitallet forlot oss, at drømmen var lenger unna enn vi trodde og at dialektikk er vanskeligere enn skismøring.

Det kan knapt tenkes en eneste annen arbeidskonflikt, en eneste motsetning mellom skrivende og eiende mennesker der ytre venstre (Jon M inkludert) hadde valgt side med de eiende mot de arbeidende, under henvisning til aksjemajoritetens rett til maktutøvelse. Så er da heller ikke Klassekampen en vanlig arbeidsplass.

Det visste vi allerede dengang vi gikk i regnværet og samlet skruer til en rotasjonspresse. Men skal det være på denne måten vil jeg helst ha dem tilbake. De var svinaktig dyre, nemlig.