I motsetning til alle regjeringens surmagede og lettvinte kritikere, mener jeg de fortjener vår fulle støtte, i alle fall i dette: La oss snakke om verdier.

La oss snakke om verdier titt og ofte, og la oss legge verdisynspunkter på enhver besluttning som fattes. (Dette er, i parentes bemerket, et syn som igrunnen har vært bærende for all politisk tenkning siden den greske bystatens opprinnelse, men om sentrumsregjeringen vil ha æren for det, så la gå.)

Ta nå denne Golam-familen for eksempel. En sneversynt, ikke-prinsippiell og anti-verdiorientert dagspolitiker, kunne ha funnet på å si at det må være den mest klønete behandling av en utvisningssak siden tredvetallet. (Vi hadde jo noen stygge eksempler på den tiden, men de er gudskjelov stuet godt ned i kista for kollektive fortregninger.) Var man riktig smålåten kunne man til og med begynnt å snakke om penger: Her har den norske stat investert hundretusenvis av kroner i familien, eldstedatra skulle for eksempel ha vært russ leser jeg, om ikke politiet sleper henne til flyplassen. Hva koster det samfunnet å drive fram en artianer? I alle fall er det bortkastede penger når man pælmer dem ut før blekket på vitnemålet er tørket. For ikke å snakke om reisepenger. Sist gang familien fikk smake norske verdier, skjedde det med eskorte av seks politifolk. Reisen kom på over trehundretusen kroner. Dette var, som man vil huske, etter en lengre rettsak som beviste for all verden at familien var pakistansk. "All verden" strekker seg dessverre ikke helt til Pakistan, derfor måtte familien med politifolkene på slep, returneres.

Og så begynner moroa, for alle andre enn den stakkars familien. Det vil si: De norske verdier trer i funksjon. Den norske verdipolitiker Valgjerd Svarstad Haugland uttalte i sakens anledning: "Valla burde rydde opp og la familien bli i landet". Om mulig enda mer klippefast i sin verdiorientering var Guro Fjellanger, som øyeblikkelig koblet familiens sjebne til FNs flyktningehøykommisærs kritikk av norsk asylpolitikk: "Gholam-saken er et eksempel på hvor meningsløs norsk asylpolitikk kan være. De skal kastes ut etter å hva vært sju år i landet. Det viser at vi trenger en gjennomgang og en mer liberal praksis." For ikke å snakke om selveste sjefs-verdiforvalteren som fikk et direktespørsmål fra en avis: "Dersom du hadde tiltrådt som statsminister i morgen, ville du latt familien få bli i Norge?" Svaret fra Bondevik var eksemplarisk i sin opposisjonelle knapphet: "Ja."

Nå ble han som kjent ikke statsminister dagen etter. Det tok faktisk noen måneder. Og innen saken kom opp på nytt var verdiene gjort til et kommisjonsbelagt utredningsspørsmål. På den måten kunne han og de andre verdipolitikerne fortsette å holde fanen høyt, hjertet kaldt, smilet sleskt og landet lukket uten å skamme seg et øyeblikk.

Plutselig handler dette ikke om å rydde opp, om liberal praksis, om et forfulgt folkeslag eller en familie med en syk far og unger som har oppveksten sin i Norge, det handler ikke om tvil på egen fortreffelighet eller å lytte til verdenssamfunnet, det handler bare om det evig forterpede mantra fra maktens korridorer: Hvordan skulle det gå om alle gjorde slik. En gang til. Forskjellen er at det lyder om mulig enda verre i munnen på folk som har påtatt seg oppgaven å løfte verdienes manende pekefinger for folket.

Skjønt la oss ikke slutte å snakke om verdier. I alle fall ikke nå, ikke i verdienes høysesong, en drøy uke etter den internasjonale solidaritetsdagen og en knapp uke før vi alle skal velte oss i nasjonale fortreffeligheter. Nå, mens politiet gjør seg klar til nye tvangsutsendelser, ser vi det klarere enn før: Det er de beste verdiene som dør i maktens nærhet. De som overlever, er maktas egentlige verdier; stivbeinthet og intoleranse.

Nok til å utløse en nasjonal mai-kvalme.