Advarsel: Det følgende er skrevet i raseri. Det er usaklig, overdrevet, kan hende til og med dumt. Det får ikke hjelpe, det er ikke halvparten eller tiendeparten så dumt som raseriets årsak.

Man skal som kjent være svært forsiktig med å snakke om alvorlige ting i sinne. Og dette handler om stort sett de eneste to ting nordmenn er i stand til å ta alvorlig for tiden: Penger og Sex. Fra nå av skal det nemlig være forbudt å kombinere de to. Ikke om man er hotelleier, pornogrossist, cybersexspekulant, reklamemaker, løssalgsredaktør eller reiselivskonge, alt sammen høyt respekterte samfunnsborgere som skal få lov til å fortsette å leve fett og godt på de mer eller mindre lummert antydede assosiasjoner til den korte avstanden mellom lommebok og underliv. Men om man rett og slett skulle tilhøre de nederste i denne gigantiske pyramiden av mer og mindre indirekte forbindelser, om man skulle lide den vanskjebne det utvilsomt er å havne der forbindelsene er påtrengende direkte, om man rent ut sagt skulle være prostituert (eller "hore" som det heter i VG), så skal man for fremtiden trekke kortet: "Gå rett i fengsel. Selv om De passerer start, får De ikke to tusen kroner." Bortsett fra at det sjelden, alt for sjelden, gis noen anledning til å vende tilbake til start.

Forslaget om å kriminalisere ikke bare prostitusjonen, men også de prostituerte, kommer av alle steder fra en gruppe som har den frekkhet å kalle seg "kvinneutvalget" i et parti som har den grenseløse frekkhet å kalle seg "sosialdemokratisk". Det skulle etter enkel analyse tilsi at de - altså Arbeiderpartiets kvinneutvalg - tok parti for de svakeste kvinnene. Men det gjør de ikke. De tar parti med den mette selvtifredshet, den kyniske forenklingstanke på samfunnspyramidens topp som sier: Prostitusjon er ille (og det kan bare få være uenig med dem i). Det som er ille må stanses, altså i fengsel med dem. Hadde dette handlet om bakmenn, om kundene eller profittmakerne, hadde det vært til å bære. Da ville i alle fall ikke den bigotte selvfornøydhet stått så skamløst til skue. Men nei, det er jentene som skal tas. Hør bare:

"Både kjøp og salg av sex er skadelig for samfunnet og noe vi ønsker å bli kvitt. Derfor må vi kriminalisere både salg, kjøp og hallikvirksomheten..." Dette sier et medlem av Stortingets justiskommite i 1998, en fremtredende AP-kvinne, til landets største avis. (Legg merke til at jeg holder navnet unna. Gapestokken skal hun få være alene om å benytte.) Som alltid er kynisk straffekåthet blandet opp med en passe dose klissen sentimentalitet: "De aller fleste prostituerte er selv ofre....de har det vondt og trenger hjelp. Derfor bør de få en betinget dom, slik at de blir tvunget ut av det sporet de er i." Det er til deres eget beste. De trenger hjelp. De trenger straff. De trenger illegalitet. De trenger å bli tvunget under jorda, å vite at det de driver med ikke bare er sett ned på, skittent, foraktet og uverdig, men også forbudt. De trenger å bli dyttet ned i den gørra av vinningsforbrytelser, stoffmisbruk og mishandling der de rettelig hører hjemme.

Dette vil selvfølgelig ikke ramme sexhandelen som sådan. Den kåte mannlige besteborger som trenger en kjøpt sexopplevelse vil kunne skaffe seg den fullstendig problemløst, bortsett fra at han for fremtiden vil ligge med en kriminell, og det kommer ikke til å gjøre ham noe. Han driter i henne uansett. Det vil ikke ramme sexklubbene, pornobladene, ‘kontakt’-telefonene, menneskesmuglerne eller lugubre turoperatører. Det eneste det vil ramme er jentene som står gatelangs. Det er de som skal ‘tvinges ut av det sporet de er i’. Det er dem det er noe galt med. Og de det er noe galt med, ilegger vi straff, mens vi vet i vår godhet at egentlig gjør vi dem en tjeneste.

Kan det da ikke hjelpe litt? Dette er kanhende den mest dustete av alle de dustete tanker man kan tenke rundt ideen om straff for prostitusjon: I fengsel (og her snakker jeg faktisk av egen erfaring) blir man nemlig to ting. Man blir svært sint, og man blir svært kåt. Ingen av delene danner noe godt utgangspunkt for antiprostitusjonsarbeidet.

Straffen skal være betinget, det kan ikke sies ofte nok. Men ved gjentakelse da? Før eller siden må vel betingelsen løses ut? Før eller senere må vi få et fengsel for prostituerte, vi vil få ungjenter som kommer ut og stotrende må svare for denne flekken på rullebladet, vi vil få velmente kvinnepolitikere som ber om takknemlighet fordi man viste dem den godhet å putte dem bak murene.

Jeg har faktisk engang sett et fengsel for prostituerte, i det som her i selvfornøydhetens kongerike heter ‘et land vi ikke liker å sammenlikne oss med’. Det var ikke noe vakkert syn. Kunne man ikke i finne en annen avstraffelse? Hva med å stille dem opp på Egertorget, dele ut noen stein, og pælme dem på gatepikene? Så kunne den som selv er ren kaste først.

Noen i Arbeiderpartiets kvinneutvalg, for eksempel.