Den som har sin daglige gange over Youngstorget vil allerede i en uke nå ha hatt fornøyelsen av å kunne fordype seg i en markskrikersk selvfølgelighet, forkledt som politisk slagord. Formodentlig er det årets 1. maiparole, som behørig er oppstiftet i meterhøye bokstaver på Folkets hus på Folketeateret. Skjønt, parole og parole. Egentlig har det vel heller med et stykke hverdagslyrikk å gjøre, et pedagogisk lite rim til støtte og opplysning for oss alle:

KJENNSKAP GIR VENNSKAP.

Under dette politiske piskesnertet skal altså den sosialistiske bevegelse fylkes, mot slutten av sosialismens første århundrede. Dette maksime skal fylle tradisjonen etter paroler som "Brød og arbeid", "By og land, hand i hand" eller det bibelske "Smi våpnene om til plogjern". Problemet er bare at årets ordopphopning ikke følger denne litterære tradisjonen tro på at ordet er et våpen for retten. Den er mer i slekt med minnebøkenes harmløsheter: "Gid lykken må gro, som gresset bak do", eller "Bare du er snill og grei, så vil alle like deg".

Bare dårligere.

Det er selvfølgelig ikke noe galt i påstanden om at kjennskap gir vennskap. Om man ikke ligger under for en påtrengende trang for å spikke fliser, er den til og med stort sett sann. Ingen trenger å føle seg ubehagelig provosert av det vesle rimet, det er i alle deler problemløst. Og det er akkurat det som er problemet.

Enten man er sosialist, kapitalist, fascist, kommunist eller ild-tilbeder fra det indre av Borneo er det bare en ting å si til det. Nemlig "Jaha?". Og det værste er nesten at denne uprovoserte og uprovoserende jaha-meldingen avslører at slagordet virker etter sin hensikt.

Det demonsterer hvordan politisk retorikk, fra og være en arena for de mest intellektuelt krevende og vakreste nødvendigheter, har forfalt til å bli en tumleplass for reklamespråkets flateste varianter.

Da er det bare logisk at det som engang var oppgaven til politiske skribenter som Henrik Wergeland eller Bjørnsjerne Bjørnson, nå er overlatt overbetale festsangsnekkere i markedsføringsbyråene. De samme, må vi formode, som ga oss "Det norske hus" eller "ArbeiderparTID".

Og det må sies: De gjør det godt. Slagordene fremfaller, med fotografiets ubehagelige tydelighet, et tidsbilde. Overfladisk, kan hende, men pokker så fikst.

Disse linjene skrives i trygg avstand fra amatørposien. I Riga, Latvia. I et forsøk på å trekke konsekvensene av sammenhengene mellom kjennskap og vennskap har de nordiske, russiske, sentraleuropeiske og baltiske PEN-sentrene satt hverandre i stevne.

Latvisk yttringsfrihetspolitikk er ikke akkurat det fikseste man kan beskjeftige seg med. Likevel skjer det paradoksale. Her, og i dennne sammenhengen, gir ordfiksfakset på Youngstorget mening. Samtidig som det avslører sin ubehjelpelighet. Yttringsfrihetsforkjemperne er nemlig ikke alene i kulturkampen på Baltikum. Vi er ikke engang først.

Rimi-Hagen har vært her lenge. Nille-kjeden også. Og Statoil. Og Hydro. Det baltiske gatebildet er i nærmest beklemmende grad preget av at dyktige kapitalsamlere har kjent sin besøkelsestid. De kan ganske sikkert skrive under på at kjennskap gir vennskap alle sammen. Selvfølgelig.

Men det er blant annet hva en yttringsfrihetskonferanse i et post-kommunistisk samfunn viser; politikken begynner der selvfølgelighetene slutter.

Neste år foreslår jeg at vi samles under parolen "I dag er første dagen i resten av ditt liv". Om vi da ikke skulle ta "God jul og godt nyttår" først som sist.