Datteren min har sett Titanic fem ganger. Og hun er ikke aleine om det. I alle fall her i hovedstaden har det etablert seg en slags kult, hovedsaklig knyttet til svært unge jenter tror jeg, rundt en beretning om stor kjærlighet og enda større ødeleggelse.

Den som vil kan hovere over dette; over hollywoodiseringen av en historisk hendelse, over fascinasjonen for den platte kjærlighetshistorien, like flat som havet var da skipet gikk ned, over reklamemaskineriet rundt en i og for seg ganske midt-på-treet-film, like gigantomant som hovedrekvisitten, over pressehysteriet eller den åpenbare og til det latterlige banale fin-de-siecle-tanken: Alt synker, men det viktigste er at vi holder fast i kjærligheten. Som sagt: Den som vil, kan hovere. Selv gjør jeg det ikke.

Det kan knapt være noe tilfelle at et stykke middels dyktig filmhåntverk plutselig gir en hel generasjon blaserte mediebrukere følelsen av en erkjennelse, av at de ser noe de ikke har sett før og opplever noe mer enn vanlig. Beretningen om verdens største, verdens raskeste, verdens flotteste og rikeste, som med ett snur seg til beretningen om en gigantisk feiltakelse, har alt som skal til for å fylle den greske tragediens oppskrift for å bevege oss: Overmot, plutselig vending og lutring. Men det har Rødhette og Askepott også. Så hva er det i denne fortellingen om et generasjoner gammelt skipsforlis som gjør oss, vi som har sett Alexander Kielland og Scandinavian Star som en del av virkelighetsteateret, mer enn vanlig beveget? Hva er det i den som gir den mytiske dimensjoner?

Myten er allerede i utgangspunktet en beretning som er større enn seg selv, som sier noe ut over det vi umiddelbart hører. Det er fortellinger om guder og titaner, og dulgt i dem ligger at det er noe annet her, noe som handler om oss, selv om det handler om de andre. Når en fortelling fra avisene, fra hverdagen og virkeligheten i vår egen tid har vokst til en myte vi behandler med det samme mysteriets alvor som vi nærmer oss religiøse beretninger med, må det skyldes at fortellingen har noen særegne kvaliteter som treffer. Og fortellingen om Titanic har det.

Den som ønsker å finne en indikasjon på dragningen mot dette dramaet, kan med støtte i moderne teknologi gjøre et interessant eksperiment: Søker man på internett med ordet "Titanic" som utgangspunkt vil man få 130.000 treff. Til sammenlikning gir for eksempel ordet "Jeltsin", verdens tredje mektigste mann etter Bill Gates og Clinton, en tyvendedel av treffene, 6000. Bare helt basale ord knyttet til mennekets overlevelse, som "hunger", "God" og "Sex" vil røpe en like stor interesse.

Vel ute av kinosalens mørke, og hånd i hånd med en ungpike som ennå er beveget av dødsblikket til en smørsjarmør, erkjenner jeg å ha sett et skuespill som konfronterer meg med forestillingen om at bare noe er stort nok og flott nok, så kan det ikke gå riktig galt. Samtidig som det reiser problemstillingen: Hva det hjelper overklassen å overleve, dersom alle de andre dør? Jeg har med andre ord vært på teater med Verdensbanken. Med det internasjonale pengefondet, den globale markedsliberalismen og kapitalens ubegrensede selvtillit. Jeg kjenner meg igjenn i hver eneste rapport fra kommandobrua: Bedre enn nå har det aldri gått. All traurig motstand er overvunnet, alle alternativer dupper hjelpeløst bakstreversk i vårt kjølspor, denne skuta går raskere, er mer usynkbar og mer seierssikker uovervinnelig enn noe som har pløyet historiens hav.

Ingen grunn til å ta isvarslene alvorlig. La oss konsentrere oss om festtelegrammene. Aldri noen gang har børskursene vært høyere, oljefondene mer velfylt og valuttamarkedet mer livlig. Og aldri har dødsraten vært høyere der langt nede under dekk. Det gir en ubehagelig snikende følelse av å seile med sideskott som er åpne øverst og for få livbåter.

Jeg veit at vi nok har en plass i livbåten begge to, når isfjellet dukker opp. Og at vi må finne en måte å forholde oss på, til ropene bak de stengte dørene mot tredjeklassepassasjerene.