I forbindelse med den tibetanske munken Palden Gyatsos besøk i Oslo var det et innslag på radioen om en norsk misjonær i det gamle Tibet. Han hade bodd der i en mannsalder og vel så det, brevvekslet med Dala Lama, lært seg flytende klassisk tibetansk, moderne tibetansk og kinesisk. Og hvor mange sjeler han hadde frelst som et resultat av denne maurflittige tjeneste i utkanten av Vår Herres vingård? Ikke en. Et helt liv hadde det tatt, en ufattelighet av strabasiøse reiser, års slit over oppslåtte bøker og upløyde jordstykker, ørkner krysset, fjellkjeder besteget, og ut av dette: Ikke ett hode bøyd over døpefonten.

Misjonshistorien har fler av dem. De har kjempet seg vei gjennom jungler, de har slåss mot malaria og gul feber, de har holdt ut tropehete og polarkulde, de har ryddet hytta for skorpioner og grønne treslanger før de har improvisert en andakt ingen vil høre på. Hjemme er bønner blitt bedt for dem, sokker blitt strikket, broderte duker loddet ut, alt i det fåfengte håp: Den dagen det står én der, én eneste sjel frelst for den rette tro, vil det hele være verdt sin pris. Uansett hva prisen måtte være. Om så liv skulle gå med, og det gjorde det som kjent. I hopetall, og langt fra bare våre egne.

Milliarder har vært investert. Hele kulturer har bukket under. Og selv de av oss som står fjernt fra det hele, som på mange måter ser på det med motvilje og til tider avsky, har forstått håpet: At det en dag der inne i den dampende jungelheten skal banke lett på misjonærens dør. Utenfor står en forkommen sjel, en ung gutt for eksempel, en som er villig til å ta til troen og søke tilflukt i Guds hus. Ville han blitt møtt med skepsis? Ville hans motiver blitt endevendt? Ville han finne stengte dører eller kanhende rent ut sagt blitt revet ut av gudshuset under henvisning til at man hadde andre ting å bruke det til? Eller ville den slitne misjonær ha reist seg fra sitt bord og tenkt: "Han vet det ikke. Men ved dette rettferdiggjør han ikke bare mitt livs strev, men også alle de feil jeg har gjort."

Dette er noe av det pussigste ved det medierabalder den såkalte Ali-saken har utløst i kongeriket. Når demonstrantslagordene etterhvert begynner å stilne, journalistene har vridd seg ut av de siste vinklingene de kunne komme på, synserne er ferdig med å synse og viterne ferdig med å vite, ligger det fremdeles flust med paradokser igjen etter gutten. Ett av dem er dette: Er de ikke pokkers fornøyd, de som lenge nå har forsøkt å kombinere maktutøvelse med religionspropaganda, med at de har fått en over på sin side? Blir det ikke fest i himmelen av slikt?

Kanhende i himmelen. Men ikke i regjeringskvartalet. Der valgte man makt fremfor miskun, og politi fremfor predikanter. Man sa faktisk - og jeg ville tro det fikk alle verdens misjonærer til å sette den lokale morgendrikk i vrangstrupen: "Hvordan skulle det gå om alle gjorde slik?" Var det ikke faktisk det som var meningen, hele tiden, at alle skulle gjøre slik? Men, nei. Kristendommen endrer ikke på at dette munnhellet vi alle kjenner fra den mest upopulære frøkna i småskolen er det styrende hovedelement for norsk innvandringspolitikk. Dessuten sa man: Vi-vet-noe-dere-ikke-vet. Og det de visste var ikke hentet fra evangeliene. Allerede mens gutten satt på flyet kom det dulgte signaler fra misjonærenes politiske fettere: Det er noe dere ikke kjenner til, noe som gjør dere forblindet i deres misforståtte humanitet, noe som gjør dere til naive klakkører og oss til ansvarlige forvaltere. "Hadde jeg sittet i opposisjon, og hatt tilgang på den samme informasjon som Inge Lønning og Erik Solheim, ville jeg også reagert slik", sa Valgjerd Svarstad Haugland. Men det gjør hun ikke. Hun vet. Hun vet - i likhet med landets justisminister, noe. Noe som er nok til at Justisministeren kan si på forhånd: Jeg vet hva domstolene kommer til å mene om dette. Og plutselig ligger et nytt paradoks på bordet, ett vi barer såvidt når å registrere: Liker vi det, uavhengig av denne saken, at politikermakten vet så inderlig godt hva rettsmakten skal synes? Så godt at hun kan forskuttere avgjørelsen? Men vi lar det ligge der det ligger, for innen tanken er ferdig tenkt, har journalistene oppfattet signalet.

Og innen uka er omme vet vi det alle sammen: Ali er en lurendreier. Han har en familie, den er velstående og dessuten er han ikke forfulgt. Plutselig, og som på bestilling, kom alle de opplysningene ministrene bare kunne mumle om fram i lyset. Og like plutselig var skolelærerargumentet liksom gyldig.

Sett at det er riktig. Helt riktig. Sett at Ali sitter ved et veldekket bord i Teheran for øyeblikket, omgitt av familie og venner, sett at han rent ut sagt sitter og ler av oss. At han stortrivdes to år i kirkeasyl, at han påførte seg selv fysiske skader og frivillig fangenskap bare for å spille på norske biskoper og ungdomsaktivisters naive sentimentalitet, og at målet hele tiden var å putte sitt iranske sugerør ned i den norske statskassen. Da har vi vel dummet oss ut da, vi som støtter ham? Da er vel vår naivitet avslørt, vi er blitt stilt i skammekroken og må innse at frøken hadde rett hele tiden?

Om det handler om makt, så kanskje ja. Men det rare er at det ikke er misjonspartiet som ser at scenen med en gutt utenfor en kirkeport, og fire politimenn som trekker ham derfra, også handler om noe annet. Rett og slett om disse verdiene det mases slik om for tiden. Det finnes verdier som synliggjøres i bildet av politimennene og gutten. Verdier som konsekvens, ikke-la-seg-lure, skepsis og nødvendig disiplin og påholdenhet. Om det er disse vi skal samles om, om det er disse som skal synliggjøres på kirketrappa, kan ikke misjonærenes barnebarn plages av at vi lar kirken stå tom også denne påska. Vil de ikke ha dem som kommer frivillig, så får de klare seg uten oss andre også.

Kanhende sviktet de Ali. Kanhende oss andre også. Men den fortapte sjelefiskeren i jungelen, som ga år av sitt liv for å oppleve en eneste Ali på trappa, må jaggu føle seg sveket han og.