Det gikk kaldt nedover ryggen på noen hundre tusen foreldre i dette landet onsdag i denne uka. Med en beskjemmet mine senket vi avisa, forsiktig, for ikke å vekke oppsikt, og tittet rundt oss mens vi tenkte: "Herregud, vet de det?" Folk rundt oss fortsatte med sitt. De kikket ut av vinduene, snakket lavmælt sammen slik folk bare snakker på offentlige transportmidler og i helligdommer, leste sine egne aviser, eller bare satt der. En mor et par benkerader forran meg hadde et underlig, nesten søkende blikk, som om hun var engstelig for å bli oppdaget, og jeg tenkte: Aha. En til.

Lettet, men langt fra beroliget kunne jeg vende tilbake til avisen og lese det en gang til: "Kanhende var ikke matboksene alltid vasket, og kanhende hendte det at strømpebuksa satt bak fram når de ble levert i barnehagen...." Det er en bosnisk far som snakker, i et hjelpeløst forsøk på å forstå hvorfor barnevernet har tatt hånd om minstebarnet. Av grunner som er alt annet enn tilfeldige, treffer eksemplene oss akkurat der vi er svakest. Smuler i matboksen og uorden i klesdrakten. Og nok en gang tenker vi: "Har de oppdaget meg?" Jeg ser det smilende og høyprofesjonelle personalet i vår egen barnehage for meg. Det er da vel ikke noe vitende i smilene deres? Noe som kan tyde på at de fremdeles husker affæren med agurkskivene i underbuksen? De skjønner da vel at alle kan komme til å gripe en stillongs i farta, i den tro at det er et tynt ullskjerf? Eller snakker de om det ennå?

Der og da fatter vi vår besluttning, viljesterke som storrøykere på nyttårsaften: Nå skal det bli slutt. Fra nå av skal våre matbokser være skurt, våre tøyskap ha brettekanter og våre barns overlepper være rene for snørr og matrester. I alle fall om morgenen. Noen kunne se oss. De er tross alt små budbringere om vårt hjemlige kaos, og her gjelder det å dekke over. En soldats første plikt om morgenen er å ha pusset sine støvler kvelden før. Jeg begynner i kveld.

Skjønt i og for seg er engstelsen sikkert ubegrunnet, om ikke av annen grunn enn at vi ikke er flyktninger. Jeg kan med andre ord trygt gå ut fra at min uorden blir sett på som unntak, ikke regel. Dessuten er det lenge siden - gudskjelov - at barnevernet sluttet å oppføre seg som ordenspoliti i heimen. Saken - den egentlige saken - er selvfølgelig en annen, lærer vi når vi leser oss forbi den fatale passusen om matboksene. Dette dreier seg om enda mer kompliserte ting enn smuler og vrengte klær. Det handler om et lukket omsorgssamfunn som møter seg selv i døra med et smell så digert at det blir handlingslammet. Familien har havnet i Hammerfest, bare det litt av en overgang fra Balken, skulle man tro. Barnet er altså hos barnevernet, for slik gjør vi det her. Og det har ganske sikkert sine grunner. Men krigsflyktininger fra det tidligere Jugoslavia har jo i årevis nå hørt at egentlig burde de reise hjem. Hjemme er det fred, sånn i det store og det hele, og der hører de til. Og vår familie trekker konsekvensen - de pakker sine kofferter, med smuler, hullete sokker, snuskete lakner og det hele, og gjør seg klare til retretten. Omsorgssamfunnet skal få slippe omsorgen. Da inntrer det pussige: Det vil ikke. Barnet skal jo ikke tilbake før familien er på stell igjen. Og på stell kommer den slett ikke ved å reise til et område der ikke bare sengene er uoppredde. Hele samfunnet er det, og oppryddningsoppgavene er mer omfattende enn selv de i familiens egne klesskap. Logikken blir altså at barnet må bli, under barnevernets vinger.

Det er en gripbar logikk. Autoritær, kanhende, men likevel med nødvendighetens klarhet over seg: Her gjør vi det på vår måte, og har vi tatt ansvaret, så følger vi det opp. Og selvfølgelig er vi alle - når vi har tygget litt frem og tilbake på saken - i og for seg beroliget ved tanken på at det finnes noen som kontrollerer og passer på barns oppvekst. Problemet oppstår når det blir uungåelig konfrontert med det andre hovedsignalet ikke bare denne familien, men alle utenfra møter: ‘Helst vil vi slippe problemene deres. Pakk dere hjem, hold dere unna, løs problemene sjæl.’ Forlengelsen må naturnødvendig bli: ‘Ikke at vi har noen tro på at dere greier det, forresten. Derfor beholder vi ungen.’

Lammelsen runt paradokset sprer seg i sirkler rundt den uheldige familien. De oppfører seg nemlig helt uforutsigbart. Bevares, man har erfaring med saker som likner, men da har det dred seg om utkastelser. Da er saken enkel; familier som blir pælma ut kan ikke påberope seg barnevernets vurderinger. Ut bærer det, både med gode og dårlige foreldre, og ungene deres. Men en familie som ikke er kastet ut, som velger å reise, om ikke annet så for å få barnet sitt tilbake, utløser straks den andre holdningen: Vil du ikke så skal du.

Slik har et sett av både vennlige og sikkert dyktige mennesker, som hver for seg nok har gjort det rette og ønsket å handle til familiens beste, til sammen kommet til å oppsummere hvordan vi ser på disse krigsflyktningene: Som naboens unger. En utidig plage, med underbuksa bak fram.