Det begynnte da Kongo fikk tilbake navnet sitt. Eller Gud vet, kanhende var det tidligere. Kanhende dukket det første gang opp allerede da vi opphevet Tysklands deling, og enkelte der nede tok til å brumme om hvor langt inn i Polen østgrensen burde ligge. Det var noe underlig historisk kjent ved det. Noe a la den følelsen vi fikk ettehvert som mellomeuropeerne gjenoppretter fyrstedømmestrukturen og hederskronte betegnelser vi bare kjenner fra klassiske romaner og et halvfortrengt historiepensum, plutselig ble høyaktuelle politiske størrelser. Bøhmen, Bavaria, Makedonia og Montenegro. Det var så vi tenkte at ‘jaha- nå gjenstår det bare å gjenopprette Østerike-Ungarn, så skulle det hele være på plass, og vi kan finne fram de gamle skoleatlasene igjen’. Som å våkne opp til et verdensomspennende geografisk deja vu, som om noe digert noe var feiet under teppet, og plutselig begynnte å dra seg mot teppekanten med en skummel, humpende bevegelse som ga oss følelsen av at grunnen sviktet under oss. For det stanset selvfølgelig ikke med geografien. Selve begrepsapparatet veltet opp fra historiens underbevissthet. ‘Sudettyskere’, for eksempel. Egentlig var ordet plassert trygt og godt i et tidligere bind av verdenshistorien, inntil det en dag krøp inn på uterikssidene i dagsavisene. Og ble der. For ikke å snakke om ‘skuddene i sarajevo’, som både er fler og mer dramatiske ved slutten enn ved begynnelsen av århundredet.

I det hele tatt var det frustrende. Just som vi var i ferd med å pusle sammen et verdensbilde tilpasset det noe mer ideologifattige klima århundreslutten bød på, snudde verden seg, spolte filmen tilbake og fant et annet sted å begynne. Men det var til å leve med det også. Ikke minst fordi vi tross alt forsto den historisk uomgjengelige nødvendighet i det. Alt nødvendig må være til å leve med, alternativet er tross alt verre. Skjønt når vi tenker over hvordan det gikk sist, er det så vi får en krypende uhyggefornemmelse; det kan være alternativene er ubehagelig like.

Det er som med et deja vu. Den intense og uforklarlige følelsen av å ha opplevd noe før kan være enten skummelt fascinerende, nesten berusende. Eller den kan være bare irriterende. Fascinerende er den når vi aner at den er knyttet til noe dypt nede i oss, en stemning, en følelse eller en struktur i livet vårt som vi har lagret fordi vi visste at vi trengte å kunne hente den fram en gang. Irriterende er den når det bare dreier seg om en irrelevant assosiasjon, ett eller annet som likner på noe, betydningsløst og overflødig, et stykke hukommelsesskrap vi ikke har nådd å kvitte oss med.

Og det er denne siste typen historisk deja vu jeg stadig oftere har tatt meg selv i å kjenne igjen i de halvaktuelle aviser. Ikke knyttet til verdenssamfunnets restrukturering av gamle mønstre. Men til en lokal liten regresjon. Endelig overbevist ble jeg da det gikk opp for meg at vi har en utenriksminister som oppfører seg som om Norge var Israels fremste allierte. ‘Næmmenjøss’ sa jeg til kona mi mens bildene av en spøkende Netanjahu og kompisen hans i denm norske regjeringen gled over TV-skjermen. ‘Det er jo akkurat som da vi var unge. Da var også Israel fredsengler for nordmenn’. ‘Mhm’, sa hun. ‘Har du ikke lagt merke til det ennå? Da var det jo også slik at kvinnefrigjøringen liksom førte til ungdomskriminalitet, som Valgjerd sier.’ ‘Javisst! Og Bob Dylan var verdens største protestsanger, akkurat som i dag’, sa jeg. ‘Og russiske spioner lurte liksom i hver busk’, sa hun, og dermed var i grunnen det meste sagt, så jeg fikk aldri kommet opp med at det var blitt vanlig å se menn i bløte filthatter igjen, og det var kanhende like bra.

‘Alt er ved det gamle’, sa jeg bare. ‘Deja vu’, sa hun, og jeg reiste meg for å lete fram et literært sitat jeg vet jeg har skrevet ned ett eller annet sted.

Jeg fant det ikke. Ikke for mitt bare liv kan jeg huske det heller, hvem det var som sa at "Historien gjentar seg to ganger. Første gang som tragedie, annen gang som farse." Det samme kan det også være. Langt verre er at jeg ikke vet om det er tragedien eller farsen vi er vitne til.