Noen ganger blir man bare taus. Enkelte ord virker med en slik kraft at man blir fristet til å bøye hodet i stille beundring. Det var det vi opplevde, alle vi som nærmest vantro la fra oss avisa etter skytedramaet på Helgeland sist uke.

"Nei, jeg bærer ikke nag. Han har sitt å slite med."

Denne ytterst knappe uttalelsen ga grunnlag for hele avisforsider. Ikke ble det særlig utdypet i teksten heller, den som lette etter mer begrunnelse lette forgjeves. Man var overlatt til de elleve ordene, og til selv å reflektere over hva de innebar.

Mannen som lot dem falle, antakeligvis som svar på et passe hjelpeløst journalistspørsmål, hadde bare noen timer tidligere vært gjennom en av de tyngste av de tenkelige stunder. Han hadde mistet en bror i et drama hele nasjonen ble trukket inn i. Den ordene var myntet på var selve vår tids skrekkfigur, manet fram for oss gjennom utallige TV-dramaer, action-filmer og alt for virkelighetsnære og detaljrike avisreportasjer: Den sinnsyke massemorderen. Han vi beskytter våre barn mot. Han vi frykter i en mørk bakgate. Han det er aller vanskeligst og mest utenkelig å identifisere seg med, enn si forstå. I virkelighetens verden er det nesten ingen som blir utsatt for ham. Og når det likevel skjer, utløses nærmest som en refleks et unisont krav om hevn. Om internering, straff eller henrettelse. Ekkoet fra USA, der man tiltar seg den statlige rett til selv å drepe, gjentas hos oss i en svakere, mer avdempet form: Straff dem hardere. Hold dem unna. Beskytt oss mot dem.

I det hele tatt er få ting mer synlig enn denne ideen: At man har rett til hevn. Rett til å være forulempet. Rett til å ta igjen, og straffe. Enten det dreier seg om internasjonale despoter, mellomstore kriminaldramaer eller bilinnbrudd, ligger våre reaksjonsmønstre automatisk tett opp mot cowboyfilmens enkle og tiltrekkende filosofi: ‘Get the bastard’. Dypt i oss et sted vet vi kanhende at det ikke er sånn. Langt der inne finnes reminisenser av noe vår bestemor lærte oss: Størst er den som ikke tar igjen. Vanskeligst og viktigst er det å se den andres ansikt, ikke å ta ham. Men så dypt ligger erkjennelsen, at som regel er det enklest å la den ligge der den ligger. Uoppdaget og ubrukt. Derfor virker den knappe meldingen "Han har sitt å slite med" så sjokkerende, så oppsiktsvekkende annerledes, så enkelt og selvfølgelig riktig, at vi blir målbundet.

Å tørste etter rettferdighet er enkelt. Å hige etter revansj er fristende. Å stå, plutselig og uforskylt i stormens kjerne, og streve etter forståelse er ingen av delene. Det er bare stort. Derfor var det en leksjon i menneskelighet som ble gitt oss, av en som minst av alt ønsket å komme dit at han måtte gjøre det. Samme dag som stortingsrepresentantene begynnte å hyle på internering og lettvinthetens apostler kappsprang mot de enkleste løsningene, samme dag som han selv måtte konfrontere det tyngste og vanskeligste, gir han - med elleve ord - oppskriften på et forbilde. Rett og slett ved å hente fram mennesket i seg.

De andre idealene - de som er bygget på hevn og frykt - dem har vi allerede inne. Dem har vi fra Rambo og fra høyrepopulismens mangfoldige kriminalpolitiske manifestasjoner. Kanhende er de også naturlige. Men som Odd Børrezen sier i en annen forbindelse: ‘Det er kanskje naturlig å være rasist. Jeg vil ikke være naturlig. Jeg vil være et menneske.’

Så er det vel naturlig da, når Kristin Krohn Devold og Jan Simonsen ikke lar blodet størkne før de peker mot fengselscellen som lagerplass for psykiatriske pasienter. Helt naturlig og til å med enklest å forstå. Men i denne ufyslige naturligheten ligger intet å strebe etter. Intet som gjør oss stolte over tross alt å tilhøre menneskene. Det måtte elleve ord fra en sorgtynget bror til for det. Elleve ord i forståelse.