I dag er det den internasjonale kvinnedagen. La oss alle feire den med å diskutere, inngående og over et ubegrenset antall avissider, en halvgammel mann og tissefanten hans. På den måten signaliserer vi at vi har grepet kjernepunktet - ikke bare i kjønnskampen, men også i kunstens vesen.

Norske malere kan som kjent ikke tegne en hånd. Det var som man vil huske hovedbegrunnelsen for å opprette et professorat i figurativ kunst. Odd Nerdrum demonstrerte sin knusende overlegenhet på dette området med et nakenportrett av Cato Zahl Pedersen, før han ga seg andre kjønnsdeler i vold. I mellomtiden forholdt han seg til kunstprofessoratet omtrent som den norske vinteren, enten var han knusende og overlegent til stede, eller ikke i det hele tatt.

Ukas maleri - og reaksjonene på det - speiler på ubehagelig vis hvordan vi mer eller mindre blir tvunget til å forholde oss til tidens spørsmål. Vi må redusere dem til tøvete petitesser på størellse med Nerdrums før vi kan engasjere oss i synderlig grad. I forrige uke ble for eksempel en skuespillerinne utsatt for grov seksuell sjikane - på lissom. Det utløste et medieraseri uten like, langt større enn det man kan hente ut av all den seksuelle trakassering som slett ikke er på lissom, men tvert imot blodig alvor.

Det er så vi snart begynner å oppfatte verden på den måten, bare det uviktige gjør ting fattbart. Ta Gardermobanen. Hvert øyeblikk nå, venter jeg at Leif Erik Forberg kommer fram med en blomsterbukett og sier: Der lurte vi dokker godt, der!

Selv de av oss som verken får inn TV3 eller har den store innsikt i konspirasjonsteorier, har nemlig etterhvert grepet muldvarpenes betydning i et godt komplott. I alle fall etter at programlederen sist uke ble en riksnyhet for første gang siden han tok barten. Og hva driver så en muldvarp med? Spør en hvilken som helst plen-eier. Den graver ganger under jorden. Lange tunneller med fatale konsekvenser. I tillegg er den blind. Ikke bare for konsekvensene, men sånn i det store og det hele. Og overfor muldvarper og nordlendinger i gul jakke, er det lite å gjøre. Annet enn å bli sint, eller smile oppgitt. Det hjelper like lite begge deler.

Den som blir utsatt for vettløs, blind tunellgraving, og som i tillegg må betale en regning på et ukjent antall milliarder, har til syvende og sist ikke annet å gjøre enn den som i underholdningsøyemed blir offer for seksuell trakasering, hjerteattakk-fremkallende voldsopptrinn eller illegal avlytting. Man må le det bort, ta imot blomster, og akseptere offentlig fremvisning av sjikanen. Hvis man da ikke kan anlegge riksrettssak, og så provoserende er det tross alt ikke med en gul jakke.

Denne påtrengende følelsen av at vi alle er ufrivillig deltakere i et slapt underholdningsprogram som bare skal fylle dødtiden mellom det egentlig viktigste (nemlig reklameinnslagene) er i og for seg ikke begrenset til utbyggingsarrogansen som rir landet. Budsjettering etter scud-metoden - ’ett eller annet sted havner det vel’ - burde vi etterhvert ha vennet oss til. Men på stadig flere områder nå, opplever vi å måtte se en eller annen beslipset figur som slår ut med hendene på egne vegne og samtidig slår fast på våre vegne at ‘slik er det bare’. Smil pent, gjør det beste ut av det og ta imot. Maktesløse som en annen Helge Reiss i moromennenes vold må vi høre at mer CO2 skal slippes ut, flere grand prix-sanger skal være på engelsk, USA skal være overordnet FN og Røkke skal være viktigere enn kystfiskerene. Slik er det bare.

Og kvinnene skal tilbare dit de hører hjemme. Bak kjøkkenbenken. Med en passe oppgitt, passe nedlatende tone legges det hele fram for oss: Det er bare å akseptere. Som om økonomi, politikk og næringsliv var underlagt en eller annen selvdreven mekanisme totalt utenfor vår kontroll. Til gjengjeld står det oss fritt å engasjere oss i alt det andre. Derfor er det bare naturlig at kvinnedagen innledes med en stille refleksjon over Aftenpostens tolkning av nasjonalkunstneren:
"Det er noe sårbart og rørende, nesten yndig, over skikkelsen som løfter på kjortelen for å vise oss at han er mann"

Gratulerer med dagen.