Antakeligvis har ingen litterære bilder fra vår egen tid hatt tilnærmelsesvis samme gjennomslagskraft som den kubiske bygningen på en høyde midt i Andeby. Fire kubikkmål penger, et stadig voksende antall fantasilioner rundt en lykkelig gammel and som "stuper som en delfin gjennom pengehaugene, dykker i dem lik en muldvarp og lar dem regne ned over hodet mitt." Det siste er et direkte sitat. Ganske nøyaktig skulle jeg tro, selv om det er tatt etter hukommelsen. I min generasjon kan vi denslags utenat.

Når han ikke er i bingen og bader er han ute under fjerne himmelstrøk, bekjemper hekser og banditter og konkurrerende rikinger, reiser i verdensrommet eller oppdager ukjente sivilisasjoner.

Dette er det bildet vi er vokst opp med på netthinnen, vi som er blitt voksne i dette landet gjennom de siste tredve-førti årene. Carl I Hagens generasjon, Kjell Inge Røkkes generasjon og min egen. Samt alle som har kommet etter oss. Dette er vårt univers, et univers vi har oppholdt oss meget lenger i, og boret dypere i, enn for eksempel Ibsens eller Hamsuns litterære virkeligheter.

Det var vår første og grunnleggende ide om rikdommen. Bildet av rikdom som grenseløs, meningsløs og ansvarsløs, en ufattelig pengemengde bak armerte stålvegger, ment til å bade i. Det barna i oss selvfølgelig ikke var ment å forstå, var at all overdreven velstand har et janusansikt, og at det på skillingens annen side står griskhet. Selv når det er en lykkeskilling. Det vi selvfølgelig ikke kunne vite, var at den lykkelige badeanden i bingen slett ikke var en hvilket som helst amerikanisert andebybeboer. Han er innflytter fra England. Skapt hundre år tidligere av fattigdommens dikter, Charles Dickens, som et eksempel på grotesk grådighet i et samfunn som forskrever seg mellom vettløs pengedyrkelse og bunnløs armod:

"- en karrig, knegen, nidsk, grisk, glupsk, grådig, gammel synder! Hard og skarp som flint, som aldri noe fyrstål hadde slått en varmende gnist fra; sær, seg selv nok, og sky som en østers." Slik karakteriserer Dickens den originale Scrooge, det litterære forbildet til tegneseriealderens største eventyrfigur. En mann som foretrakk "å smyge langs kanten av livets myldrende stier, med et varsel til all menneskelig varme om å holde avstand."

Slik er rikdommens ansikt. Slik er rikdommens annet ansikt. Det egentlige bilde av Skrue. (Sitatene om ham har jeg ikke tatt fra hukommelsen. Sånt kan vi ikke utennat i våre generasjoner.) Det andre er ikke mer enn en gøyal hildring, spyttet ut av drømmefabrikkene på Amerikas vestkyst. Men problemet er ikke at vi leser mer Donald enn Dickens. Det oppstår når vi holder det første for mer sant enn det andre. Og det virkelige problemet kommer den dagen vi selv, beruset av lukten av penger og besatt av ønsket om å bli som vår bardoms Skrue, ender med å bli som victoriatidens Scrooge.

Det er den første Skrue, eventyreren og zillionæren, vi ser rase over skumtoppene i et resursødende fartsuhyre som med uhyggelig treffsikkerhet bærer navnet "Spirit of Norway". Det er den andre som tjener sine penger på rovfiske, spekulasjoner og utbytting av underbetalt arbeidskraft i den tredje verden. Det er den ene som smiler et TV-smil, peker på pengebingen og spør om ikke politikk blir et enkelt spill med noe slikt i bakhånd. Det er den andre som vil jage fattigdommen tilbake til der den hører hjemme, stenge grensene, stanse uhjelpen, rasere sosialvesenet og drive nye tusner ned under fattigdomsgrensen.

Det er den ene hver 6. nordmann har stemt på. Det er den andre de vil få.

Til kjedsommelighet er det gjentatt at vi får de politikere vi fortjener. Dette sløvt repeterte utsagnet er selvfølgelig like meningsløst som det er vanlig. "Skulle enhver behandles etter fortjeneste, hvem ville da slippe fri for pisken?" spør Hamlet. Og vi har ikke fortjent dette fire år lange kaoset vi går i møte, hverken mer eller mindre enn serberne fortjente Karatiz.

Tvert imot. Politikerne har fått det folket de fortjener. Praktisk talt alle stilte oss spørsmål som handlet om penger, om egen rikdom og bruk av bingemilliardene. De snakket om seg selv og hvorledes de ønsket å dele taburetter seg imellom. De dunket oss i hodet med prosenter og barnslige krav om minimumsoppslutning. Vi svarte, for det var ikke andre spørsmål å svare på. Og svaret speiler et folk som skuler mot bingen og lengter inn. Inn i ensomheten.