Min favorittanekdote fra vitenskapshistorien handler om Bertrand Russel. Under et foredrag der han redegjorde for planetenes, solsystemenes og gallaksenes rotasjon, ble han avbrutt av en tilhører: "Det De prediker er løgn.- Jordflaten hviler på ryggen av en enorm skilpadde, og det er denne som forhindrer at vi alle styrter ned i avgrunnen." "Og hva-", sa Bertrand Russel (som i det lengste ønsket å komme skeptikeren i møte) "hva hviler så denne skilpadden på?" "-På ryggen av en annen skilpadde." Man kan selvfølgelig forestille seg hva Russel anfører til dette. Men ingen forsøk på å være smart fører noen vei hen: "Prøv Dem ikke. Det er skilpadder hele veien ned!"

Av en eller annen grunn får våre hjemlige og nærmest fundamentalistiske forkjempere for gasskraftverk meg alltid til å tenke på denne historien. Saken er nemlig at Russel aldri kan vinne diskusjonen, så lenge man alltid kan putte en ny skilpadde under tårnet av sviktende argumentasjon. Selve bunnpadda var i utgangspunktet et fiffig regnestykke: Vi selger kraften til de som bruker skitten kraft, og så blir det hele totalt sett renere, CO2-utslippene blir mindere, og verden blir bedere. Takket være gasskraftverket.Nå ser det ut til at akurat dette reptilet av et argument begynner å svikte i knærne, men det er ingen grunn til panikk, en ny padde dukker beleilig opp: Vi trenger jo kraften selv. Og ingen vil ha flere elver i rør, vil de vel? Vi kan spare elvene, gå tur i naturen, bli lykkeligere, og verden blir bedre. Takket være gasskraftverket.

Pussig nok skjer dette samtidig med at piggtrådgjerdene spretter opp som alt for tidlige vårblomster i Øygarden, og befolkningen på Østlandet har fått tidenes forvarsel om hva slags klima vi kan vente oss om oppvarmingen fortsetter. Uken som bærer det paradoksale navn "vinterferie" fortoner seg mer og mer som en uventet forsommer, den fyller byen med barneforeldre i rastløs flakken mellom formidagsåpne kinoer og påtvungne museumsbesøk, på jakt etter noe fornuftig å fylle ungenes timer med. Tiden burde ha vært brukt i akebakker og på skiutflukter, men temperaturen er mer egnet til løvraking og badminton. Verst, nesten, er hvor lett det går an å venne seg til denne mangelen på vinter. Det er nærmest trivelig.

Her merker jeg skilpaddeføttenes ivrige tassen mot bunnen av pyramiden. For har jeg ikke nesten antydet noe om en sammenheng, at det liksom skulle være bevist (ha-ha,) at denne parodien av en vinter har noe med co2-utslipp og global oppvarming å gjøre? Er det sikkert, kanskje? Kan det ikke være en ren tilfeldighet at de 9 varmeste årene i verdenshistorien alle sammen har kommet etter 1980? Kan det ikke være en tilfeldighet at antallet orkaner, oversvømmelser, meterologiske katastrofer og overoppvarming av sjøvann bare øker på? Var det ikke en annen vinter - i 1952 eller deromkring - da man også kunne brenne bråte mens man hørte på fem-mila? Uten at noen snakket om drivhuseffekt?

‘Jeg kommer ingen steder’, skriver eldstedatteren min fra Søramerika. ‘El ninjo har feiet med seg alle veiene i området’. ‘Vi kommer ingen steder’, ringer lillesøsteren hennes fra fjellet. ‘Det er hålke selv på toppene’. Bevares, det kan være tilfeldigheter alt sammen. Og universet kan hvile på en stabel skilpadder. Og Gardemobanen kan bli lønnsom. I det hele tatt.

Så mens piggtrådgjerdet vokser vest i landet og jeg registrerer at snøklokkene allerede er utvokst i hagen hjemme, henter jeg en øl og tenker at ‘herregud, alle som har sett en gammel cowboy-film om landnåm vest for Pesos vet at i kampen mellom gjerdebyggerne og de andre, er to ting gitt. Vi vet hvem som vinner, og hvem som er heltene. Og det er ikke de samme.’ Vi kan like gjerne ta denne oppvarmingen med det gode, og nyte årets første utepils i februar. Selv om den får en tvilsom ettersmak.

Men ikke engang pilsflaskene er de samme. De er blitt intelligente, de også. Plutselig lever vi i en verden der øletikettene ikke bare kan tenke, de kan også fortelle hva de vet. Merkelappen er utstyrt med et felt som er hvitt ved stuetempereatur (og følgelig også ved utetemperaturen midtvinters seint i århundredet). Men når ølet blirr passe kaldt etter noen timer i kjøleskapet skjer et lite under, feltet endrer det seg, og et bilde dukker opp. Papiret har en innebygget sensor, slik at flasken selv i gesjeftig begeistring kan fortelle deg når den er drikkemoden.

Og likevel er det de som sier at verden ikke går fremover. Den drar seg, med skilpaddens seighet, mot det mest lettvinte svar på ethvert tenkelig spørsmål.