Hvor, har jeg sprt meg, i det nyhetskaos vi har vært gjennom siste uke, skal man lete etter det mest talende uttrykk for tidsånden? I de begeistrede beretningene om et varslet mord - på utenrikssidene? Blant økonomisidenes endeløst optimistiske konjunkturrapporterer? I lokalavisens elendighetsbeskrivelser fra hovedstaden? I gullrusen på sportssidene? Eller hvor som helst i de korthugne dagsnyttsmeldingene?

Det er nok som i selskapslivet: De mest avslørende detaljene finner man ikke i festalenes oppstyltede alvor eller i den dannede konversasjon. Ikke engang i intimiteten. Er man på jakt etter hvordan ting virkelig og egentlig henger sammen, skal man lytte oppmerksomt til det rene skjære tøv og dill-dall seint på kvelden. Da ligger nemlig hundene ikke begravet lenger, de springer fritt omkring.

Derfor finner vi siste ukes mest avslørende rapport om fedrelandets tillstand ikke i det faktum at vi betrakter det som en faretruende invasjon når de asylsøkende serbere i anntall omsider har passert to charterlaster med sydenturister. Alle som har opplevd charterturister i frit utfoldelse skjønner jo ved denne sammenlikningen at situasjonen er alvorlig, men hysteriet bekrefter likevel bare det vi visste om oss selv.

Lite nytt er det også å hente fra Nagano; meldingene går entydig ut på at det gikk som man kunne vente. Føret var dårligere, været var slettere, publikum skralere og arrangementet mer rotete enn når vi gjør det her til gårds. At verden ikke trekker konklusjoner av vår knusende overlegenhet, må henge sammen med at de ikke har forstått vintersportens betydning. Det kan selvfølgelig også ha noe å gjøre med at det i virkeligheten er en ganske lokal lek, frem til Lillehammer var for eksempel alle historiens gullmedaljer i herrelangrenn (på en nær) delt mellom fire nasjoner, hvilket gjør criket eller polo eller for den saks skyld hesteskokasting til langt mer internasjonale øvelser.

Ikke ligger det noen nye erkjennelser heller, i sentralbanksjefens like forutsigbare som ubegripelige og årvisse melding til nasjonen: Nå er vi så sylte søkka steinrike, nå vralter vi rundt i så mye grotesk og unødvendig velstand at vi slett ikke må finne på å bruke ett øre på den offentlige fattigdomen, de nedslitte barneskolene, korridorpasientene eller den usynlige gruppen som - for første gang siden tredvetallet - har sitt hjem under hovedstadens broer. Tvert imot. Så rike som vi nå er, må det holdes kraftig igjen, sier sentralbanksjefen, og det samme sier han hvert år. Pengene må brukes der de hører hjemme, på luksusyachter og hyttepalasser og denslags. Eller helst puttes rett i bingen. Dette er riktignok absurd, og som sådant egnet til å sette oss på sporet, men det gir bare en antydning.

Da brenner tampen med høyere flamme når vi leser at norsk politi har tatt seg inn i Nidarosdomen for å hente ut en irakisk asylant. Nidarosdomen er både Norge, Europa, Stolthet og Middelalder på en gang. Fattige irakere har ingenting der å gjøre. I alle fall ikke samme uke som vi har gitt vår helhjertede tilslutning til å kaste bomber i hodet på dem. Vi kan da vel ikke kaste bomber i hodet på folk som befinner seg midt i vår egen nasjonalhelligdom?

Den enkle og uomtvistelige logiske konsekvens av tilstandene, den avslørende og oppsummerende detalj, den finner vi som forventet langt bortenfor det seriøses grenser, godt ute i samfunslivets absolutte sludder-sone. Landets største avis spanderer da også to helsider i gilde farger på hendelsen, og det er vel fortjent. Mindre kan det ikke gjøres når Stortingets Tussi og Nasse Nøff - Øystein Hedstrøm og Vidar Kleppe - egenhendig har funnet veien til Slottet og overlevert sin bønn om å få adoptere Kongens slagord som sitt: Alt for Norge.

Med denne enkle bevegelsen synliggjør de to hva som har skjedd med oss. Det som engang ved århundredets begynnelse ble betraktet som et raust motto av en innvandrer, en leveregel vi alle kunne ta til oss, det er ved avsluttningen vendt til sin groteske motsats. Det lar seg uproblematisk innpasse i den absolutte egoisme og selvforherligelse som de to representantene har gjort seg til talsmenn for.

Og det er ingen grunn til ikke å la dem få det som de vil. Med OL, rikdommen, krigen og vår lukkethet i bakhodet, kunne man vært fristet til å si at nasjonalmottoet var blitt så innholdstomt at det kunne overtas av hvemsomhelst. Men så vel er det ikke. Slagordet er ikke tomt, det er snudd.

Det mangler bare en presisering i form av en tilføyelse, et forbedringsforslag jeg gratis og franko oversender slottet, og som de i sin tur kan dele broderlig med Fremskrittspartirepresentantene. Sammen. "Alt sammen for Norge." Eventuelt kunne man tenke seg en mindre endring i valg av preposisjon: "Alt til Norge." Skjønt kanhende er det her som ellers, at forenkling er en dyd. La oss derfor skjære gjennom først som sist, og samle oss bak virkelighetsbeskrivelsen:

"Altfor Norge"