I mai 1996 ble Madeleine Albright stilt følgende spørsmål i et amerikansk TV-program: "Til nå har man anslått at en halv million barn er døde som en følge av sanksjonene mot Irak. Det er fler enn det som døde i Hiroshima. Er det verdt det?" Til det svarte hun, som seg hør og bør, at det var et vanskelig valg. Men tilføyde så, etter en tenkepause: "Ja, vi synes det er verdt prisen."

I denne ordvekslingen trekkes hele politikkens grusome - og noen ganger nødvendige - kynisme opp. Siden ordene falt, har nye titusner eller hundretusner lik dynget seg opp, og i uken som gikk ble prisen for en politisk seier skrudd noen grader høyere: Om man skulle skjerpe våpnene, om man skulle bytte sult ut med bomber for å vinne, om man nok en gang skulle hengi seg til den latterlige fiksjonen ‘kirurgisk krigføring’, hvor mange barnelik ville man få på samvittigheten? Og ville det fremdeles være prisen verd?

Onsdag svarte Norge. NTB-meldingen var like skarpskåren i sin annerkjennelse av grusomheten som politisk realitet som den amerikanske utenriksministerens TV-svar var det for halvannet år siden: "Hvis det ikke blir noen diplomatisk løsning på krisen, støtter Norge et militært angrep. Utenriksminister Knut Vollebæk opplyste dette i Stortingets spørretime onsdag. Regjeringen vil drøfte en eventuell norsk militær deltakelse med Stortinget." Militær deltakelse? Vi skal altså ikke bare være i heiagjengen, vi skal trekke i avtrekkeren selv også? Denne norske krigserklæringen er vedtatt med en paradoksal blanding av to innbyrdes motstridende utrykk: Likegyldighet og begeistring.

Så betydningsløst var det, at statsministeren kunne reise på tur til Japan for å gratulere skiløpere og kaste ut av seg økseskaftsnakk, mens krigingen ble delegert til partifellen. Så begeistrende deilig var det, at samstemtheten både i politikk og media nærmest var entydig: Nå skal du se det blir alvor for oss også. De gode mot den onde. Og vi er på de godes side. Ingen av de forsøk på omskrivninger eller forklaringer som siden har kommet, fjerner den grunnholdningen som ligger i vårt standpunkt: Vi har rett. Om vår rett så skulle koste noen hundretusen liv, er det uinterresant.

Kvalmen man føler konfrontert med et slikt standpunkt, forsvinner ikke, blir ikke mindre, eller lettere å bære i møtet med argumentasjonen bak: Ondskapen i Bagdad produserer farlige våpen, vi har sagt han skal slutte, men han gjør det ikke. Farlige våpen dreper mennesker, og for å unngå det må vi ta til med drepingen selv. Den som slakter barn får smake represaliene. Om det skulle gå med noen unger får det heller være.

Det som synliggjøres i denne blandingen av politisk såpeopra, sentimental virkelighetsforskyvning, vikarierende argumentasjon og kynisk egoisme, er det evig tilbakevendende og alltid like vanskelige skjæringspunkt mellom moral og nødvendighet: Hva skjer med oss når vi begynner å betrakte andre mennesker som midler for å oppnå et mål? Målet er å få stanset denne typen. Middelet er å drepe menneskene i landet hans.

Og det blodet som skvetter på hendene våre ble allerede i utgangspunktet vasket vekk da vi vedtok at det var hans egen skyld. Men det er ikke hans blod. Blodet kommer fra dem uten stemme, og vi kan trygt ta dem til inntekt for oss, for de kommer ikke til å la seg høre uansett.

Hvor ond kan man selv tillate seg å være i kamp mot ondskapen? Alle lettvinte svar på dette spørsmålet har ledet oss mot Inkvisisjonen, Conquistadorene, Babi Jar, Hiroshima eller My Lai. Denne gangen går veien mot Bagdad. Og nok en gang opplever vi at spørsmålet blir gjort lett, så lett at svaret blir opplagt. Nok en gang hører vi en norsk utenriksminister som lekende enkelt spytter utav seg at vi skal delta, og vi er skyldfrie. Denne gangen kommer han ovenikjøpet fra et parti som besitter den moralske hybris å skulle fortelle oss hva slags verdier vi burde besitte.

Om vi en gang i fremtiden skulle måtte huske tilbake til denne tiden - om vi engang, når denne tragedien er overstått og Norge har deltatt og slagmarken er ryddet og likene begravd og USA har vunnet, om det da skulle oppstå en tenkepause, og vi sto foran graven til ett av de hundretusenvis av barna som lot livet for vår rett, og stillte spørsmålet: "Hvem tok livet av ham?", hva ville vi da svare?

Han ville kanhende bli drept av et amerikansk våpen, avfyrt av en norsk unggutt, og helhjertet støttet av den norske regjering. Og vi ville vel si at det var prisen verd. Det er det alltid, for den som ikk betaler.