Definisjonen på en naiv kulturradikaler har i mange år nå vært et menneske som er mot prester, men for kvinnelige prester. Vidar Kleppe ga oss i uka som gikk en ny definisjon på en reaksjonær idiot. Det er et menneske som er for kontantstøtte, men mot kontantstøtte til innvandrere. Vi risikerer, som kjent, "at de vil gå høygravide hele tiden". Bortsett fra den oppsiktvekkende nytolkning av forplantningssyklusen hos våre mørkhudete venner dette avslører, fylte utspillet en kort stund den samme rollen som Bill Clintons sex-eskapader: Tøvet ble så altoverskyggende at man kunne forberede en krig og iverksette et statlig mord i ly av det. I en slik sammenheng blir kontantstøtte til småbarnsforeldre for småtteri å regne.

Likevel; ingen har såvidt jeg kan se trukket kontantstøttens uomgjengelige konsekvenser ennå. Jeg snakker ikke om hvilke følger det vil få for skole- og omsorgssektoren når landets hjelpepleiere og pleiemedhjelpere, småskolelærere og sykepleiere tar Valgerd på ordet når hun sier at hun tror det er godt for lavtlønnede å være hjemme. (Hun har jo dessuten åpnet et gigantisk svart arbeidsmarked for dem som amatør-dagmammaer. Bedre med uprofesjonelle dagmammaer en profesjonelle lavtlønnede.)

Ei heller tenker jeg på hva som kommer til å skje internt i Kristelig folkeparti når de innser at de har banket gjennom en reform som nødvendigvis må hente støtte fra folk av Kleppes intelektuelle kaliber for å se dagens lys. Uansett hvorledes man snur og vender på det, hviler nemlig hele ordningen på en ekte og uforfalsket fremskrittspartitanke: Det er bedre å gi penga til folk sjæl, enn at det offentlige skal drive og skalte og valte med dem.

Logikken er jo slik: Det koster masse penger å benytte seg av barnehagene. De som ikke bruker dem (og det må jo være et fritt valg, det kan ikke gjentas ofte nok) må ha rett til penger likevel. Så kan man velge: Vil du bruke barnehagen (og betale opptil tredve tusen i året) Eller vil du FÅ tredve tusen, for ikke å bruke den? Seksti tusen i forskjell, spytt og skyll. Samme tankesett kan brukes om busstransport, (motta tyve kroner for å bruke din egen bil) teater og opera (herregud, det må jo bli tusenvis av kroner per gang vi har holdt oss hjemme - og det er ofte!), men virkelig interessant blir regnestykket først når vi kommer til det for tiden statsbærende partis kjerneområde: Kirken. Selv går jeg ikke i kirken. Aldri. Nå vet jeg likevel at den er solid subsidiert. Og ærlig talt, det er greit nok. Men etter at kontantstøtteprinsippet er lansert, åpner det seg plutselig uante muligheter av økonomisk art. (For ikke å snakke om hvilke gigantiske beløp som sklir i retning av militærnekterne, om vi tenker tanken helt ut - beklageligvis hører jeg ikke til de happy few i den forbindelse, men jeg unner dem hvert øre. Enhver er likevel seg selv nærmest, og jeg vender derfor tilbake til der jeg selv har noe å hente: )

Logikken er krystallklar, og forholdet til dagens ordning befriende paralell: Alle har rett til et statssubsidiert forhold til sin Gud. (Slik vi har rett til et statssubsidiert forhold til våre barn.) Om man lar det foregå i organiserte, profesjonelle former, eller om man finner en improvisert hjemmeløsning er staten uvedkommende. Tvert imot skjønner jeg at man nærmest ønsker å oppfordre til privateri, og det er ikke meg imot, i alle fall så lenge ikke selve barndommen står på spill. Resten er ren matematikk: Hva har jeg til gode fordi jeg ikke benytter meg av et offentlig tilbud? Hva koster egentlig en kirkestol? Regn ut, regn ut, og send pengene.

Jeg aner, her jeg står med en forventningsfull åpen lommebok og venter på sjekken, at det vil komme innvendinger. Blant annet dette: Noe av problemet med barnehager er at det er så urettferdig. Vi har ikke full barnehagedekning, mens vi i aller høyeste grad har full kirkedekning. Argumentet høres fiffig ut, men logikken skranter. Fordi det er et knapphetsgode, skal det gjøres knappere? Det er nesten så man skulle tro at det skjulte seg en kattepus i kontantstøtteministerens sekk, og se om den ikke plutselig stakk poten ut da departementet fikk regnet seg ferdig på torsdag.: 9000 barn skal reddes fra barnehagenes foreldreløse og profesjonelle iskulde, etter ministerens nye økonomi. De skal rett og slett kjøpes løs. Knapt noen som kjenner en barnehage fra innsiden vil tro at dette er til beste for barna. Det er til beste for en moral. En moral som ikke bare lukter mugg og bedehus, men som også slår seg selv på kjeften når den er til salgs for penger.

Da kunne man heller, kanhende, si noe i retning av at Gud er for alvorlig til å bli gjenstand for denslags politiske ablegøyer. Åja? Hvis ikke barn er et emne alvorlig nok, skulle en skarve statskirke være det? Jeg kunne muligens tenke meg å gi opp mine krav med hensyn til kultur og offentlig transport. Men ingen områder er så velegnet for privatløsninger som religionen. Det er faktisk der man burde ha begynnt, om man nå har som ambisjon å omdanne hele vår måte å tenke på forhold mellom penger, privatliv og offentlig sektor. Det er det nemlig dette handler om, hvis det ikke skulle være så sørgelig enkelt det hele, at det bare dreide seg om nok et lite slag i den århundre lange kampen om kvinners plass ved arnen. Og det vil vel ingen mistenke kontantstøtteministeren for?

I såfall, nemlig, dreier det seg ikke om en kattepus, men ei diger feit kjette. Den sier ikke bare at mor og barn bør holdes innomhus, sammen. Den sier også at det som skjer der inne ikke er vår sak.