Finnes det mer å si om makt, moral og sex i Guds eget land? Knapt nok. Etter at jeg på torsdag leste meg til detaljkunnskap om oralteknikken til Lewinsky (og jeg tenker ikke på talegavene hennes), la jeg avisen bort, og skjønte at nå var bunnen skrapet. Resten er politikk. Altså amerikansk politikk, hvilket betyr at det handler om enkeltmenneskers gjøren og laden, deres personlige uttrykk og deres privatliv, i en grad vi bare såvidt klarer å forstå.

I begynnelsen kniste vi. Vi kniste et europeisk knis, et høflig og lett nedlatende knis som antydet fire tusen års sivilisasjon, konkubinat, frillevesen, utroskap og kunnskap om hva man snakket og ikke snakket om i det gode selskap. Vårt knis inneholdt referanser til skjermbrettene i Versailles, forhengene hos Shakespeare, Platons drikkegilde og Kleopatras båtturer. Vi fant hele det amerikanske showet plumt og ufikst, det demonstrerte med all mulig tydelighet det vi har visst siden Akropolis; at den som ikke klarer å holde seg med mer enn en moral, har egentlig ingen moral, bare et sterkt idyllisert vrengebilde av perfeksjon.

Deretter, da det begynnte å gå opp for oss at de kanskje på rene ramme alvor hadde tenkt å kaste mannen på dør, kremtet vi. Et litt betenkt, høy-europeisk og liberalt kremt, et kremt som referte høflig til Mitterands begravelse, dronning Victorias kusk, Carl Joachim Hambros hotellværelse og - noe mindre høflig, fordi vi nærmet oss deres egne ikoner - til Marylyn Monroes bursdagssang.

Og det var vel omtrent da, akkurat i det kremtet var i ferd med å bli et lavmælt lite host, akkurat i det vi skulle til å si noe om at det viktige med en politiker er moralen i hans politikk og ikke i hans privatliv, at det gjelder å skille mellom privat og offentlig liv, eller en annen av disse gammelkloke europeiske hovmodighetene, akkurat da omtrent var det vel at vi hørte oss selv spørre, nærmest uforvarende: Skal tro om det er mulig at han faktisk hadde fire elskerinner på en gang? Så langt var vi nemlig blitt trukket inn i det absurde teatret rundt presidentens erotiske liv.

Mediedekningen i Norge hadde fra første stund kopiert den amerikanske, og hvorfor skulle den ikke det? Tross alt er de verdensmestere, ikke bare i puritanisme, men også i dette med medier og sex. Og etter noen ukers bombardement av amerikansk type er vi møre nok: Nå har vi lært oss kunsten snart. Klart han må gå hvis hun snakker sant, sier vi til hverandre. Imponerende innsats av kona, nikker vi.

Midt i stormen rundt sitt turbulente kjønnsliv, holder så den kjempende presidenten sin tale om rikets tilstand. I fokus for alles oppmerksomhet samler han nasjonen mot en fiende som ikke er hans, ikke privat. Og langt bak i hjernen rører en gammel tanke på seg, en tanke om at sannheten om umoralen, den egentlige umoralen til Bill Clinton, den sitter ikke gjemt mellom skjørtene til en 23-åring i Washington. Den ligger og dør i en bakgate i Bagdad. Presidenten som demonstrerer sitt lands vanvittige, overdrevne og skremmende potens ved å gjennomføre en av de grusomste og mest kyniske blokkader verden har sett, som daglig ofrer hundrevis av liv i persiabukta for å holde i gang et innerikspolitsik spill, som holder fram bildet av Saddam og sier ‘se så grusom han er’ - så grusom at vi må nekte kvinner og barn i i landet hans mat, medisiner og klær, vi snakker om hans moral, alle sammen. Og vi gjør det på den amerikanske måten. Hans moral måles ikke, slik den burde, i menneskeliv og lidelse. Den måles i fnisende ungpikebetroelser.

Så mye amerikanere er vi blitt. På samme måte som vi lot dem ta underholdningsindustrien, skjønnhetsidealene, talemåtene og restaurantene våre, lar vi dem ramme oss der vi er mest sårbare: I måten å fortelle og forstå en historie på. Vi kan fortelle alt, sier de magiske amerikanske mediene, og gjør det. Og når vi har fått alt å vite, sitter vi igjen med detaljer som gjør helheten liten og glemt. Vi er rett og slett blitt amerikanere i vår måte å forholde oss til politikk på. Vi har begynnt å oppføre oss som om politikk og privatmoral var det samme. Det lille er blitt større enn det store, og hvis det er noen å knise av nå, så er det oss selv, der vi sitter gispende og venter på neste avsløring.