Vi lever i underlige tider. Den som ønsker det kan når som helst og uten synderlig anstrengelse oppdatere seg på hva som helst, hvor som helst og nærmest når som helst. Skulle jeg for eksempel føle behov for det (og det gjør jeg, av grunner som snart vil bli åpenbare), kan jeg, uten å flytte meg fra kontorpulten, lese siste nytt fra den arabiske halvøy. Skulle jeg tilfeldigvis befinne meg på ferie i Nordafrika (og det gjør jeg, av grunner jeg har tenkt å la forbli i det dulgte), kan jeg gjøre det samme, uten å slippe grepet rundt teglasset.

Og der, i en jemenittisk avis, kommer jeg over følgende lakoniske melding, gjemt inne blant fyldige rapporter om vannmangel, kampen mot lepra og sjeikens helsetilstand:

Intet i den vesle notisen er tilfeldig. Det er et resultat av hardt arbeid, og jeg hever glasset i et taus skål til to jenter, mens jeg minner meg selv om å spørre kelneren hvor lenge det er igjen av Ramadahm neste gang han kommer med påfyll.

Jeg vet nemlig noe om denne Mr. Rajih og hans frifinnelse. Jeg har sett ham, sittende i skredderstilling i en overfyllt fangegård, i et fengsel som var bygget for 300 og som nå huser over det firedoble. De fleste sover rett på bakken, der middagsheten kan overstige femti varmegrader, og det monotont hamrende solskinnet bare avbrytes av voldsomme regnskyller som forvandler den støvete innhegningen til en gjørmet sump i løpet av noen sekunder. Jeg har, med vissheten om om at han har vært underlagt de mest groteske former for tortur et menneske kan overleve, undret meg over hvilken overbærenhet han hadde overfor sine voktere. Jeg har hørt beretningen om sju år i fotlenker, under bakkenivå. Jeg har lest rettspapirer og amnestyrapporter, jeg har såvidt kommet borti en tilnærmet uigjennomtrengelig blanding av byråkrati, stammehierarki, juridisk spissfinderi, æreskodekser og internasjonale politiske hensyn. Og jeg har tenkt at det er håpløst.

Den lille mannen i fangegården som har blitt kalt ‘Jemens Mandela’ har ikke et øyeblikk villet akseptere den falske mordanklagen mot seg. Han er arrestert fordi han er opposisjonell, og han har nektet enhver innrømmelse, enhver imøtekommelse, han har pukket på sin egen uskyld, og han har hatt rett. Derfor - fordi han har hatt rett, og fordi retten alltid er ubehagelig - er han blitt gjemt bort, til glemsel og fortielse, og slik kunne historien meget vel ha endt.

Dette skal ikke være fortellingen om Mansor. Om det er sant som det står, og det er det nok, når de setter det i sine egne aviser, kommer hans historie nok til å bli kjent, i alle fall her i landet. Men hvorledes er det mulig, i et land med et ukjent antall politiske fanger, et land med en forunderlig blanding av forholdsvis liberalt demokrati og middelaldersk struktur, at det kunne skje? Forklaringene er mange; EU har spilt en rolle, norsk UD har spilt en stor rolle, gode krefter i Jemen har spilt en rolle, og landets behov for vestlig aksept har også spillt inn. Likevel ville ingen av disse krefter ha blitt satt i virksomhet om det ikke var for et spill av tilfeldigheter og seig vilje.

I 1993 ble Mansur adoptert som "special case" av den internasjonale PEN-klubben. Samme år fikk den norske forfatterforening en million av Åse kleveland for å arbeide med yttringsfrihetssaker, og pengene ble brukt til delegasjonsreiser. Til Jemen reiste Kirsti Blom og Kari Vogt. Siden har de ikke gitt seg.

De har ikke gitt myndighetene et øyeblikks fred, de har mobilisert de krefter som lar seg mobilisere, de har hver gang de har møtt den åpenbare konklusjon: Dette er håpløst, prøvd en åpning til. Uten dem ville han ha vært glemt, i alle fall hva verdenssamfunnet angår. Uten dem ville han ha vært død.

Seks års arbeid og to kvinner som ikke gir seg. En fange mindre, i et hav av urett. Slik er menneskerettighetsarbeid. En sjel mindre i det overfylte statsfengselet i Taiz, og man kan spørre seg hva meningen med det hele er, fremdeles sitter 1300 fanger tilbake bare der.

Svaret finnes i et av Koranens vakreste vers: "Den som gjør rett mot ett menneske, gjør rett mot alle".