Hvilket valg?

På Youngstorget i Oslo har de forskjellige burleske byrådsalternativ denne byen har vært utsatt for fått til en ting: Plassen er blitt et levende pustehull i sentrum. Her er det muligheter for å sette seg ned, bestille en kopp kaffe og tenke over sitt sjebnevalg. Løfter man blikket over kanten av kaffekoppen vil øynene da, rett over plassen, møte to av de mange alternativer. Ikke to hvilke som helst alternativer, men selve de egenerklærte hovedmotstanderne. Motpolene. Den ytterste egoismens utpost, åttitallets sanne arvtakere, vegg i vegg med partiet som bygget vårt fellesskapssamfunn gjennom slitets og armodens generasjoner. Mer forskjellig blir det ikke. Et sted i avgrunnen mellom disse to skal dagens ungdom fatte sitt valg. Fremskrittspartiets parole, eplekjekt flankert av logoene, lyder: HELSE OG ELDRE ER JOBB NUMMER EN. Arbeiderpartiets er ganske annerledes. Den er da også omhyllet av røde faner: ELDRE OG HELSE FØRST. Noen har rappa klærne til noen andre her. Problemet er at jeg jammen ikke er sikker på hvem som er klestyven.

Det menneske er ikke skapt som har noe imot eldre eller helse. Derfor er det heller ikke noe å hisse seg opp over at partiene er for det. Riktignok, kunne man si, i et samfunn der utdanningsinstitusjonene er på østeuropeisk nivå, der vi har et galloperende fattigdomsproblem samtidig med en groteskt voksende privat rikdom, der griskheten har flyttet inn på nøysomhetens plass og egoismen på medlidenhetens, der verdenskulturen er blitt oss så fjern at vi kaller den fremmedkulturell og egenkulturen så svak at vi kaller den utgiftsposter, i et sånt samfunn er det mye annet å snakke om. Så mye at man skulle tro det var nok til hver. Men bevares vel, eldre og helse, det er viktige saker. Ja mer enn det; det er tydligvis selve saken. Valgets bærebjelke.

En gang i verden, har jeg inntrykk av, var et valg en stor og viktig ting. Det sa ikke bare hva man var, hvor man sto, hvilke konsekvenser man var villig til å påta seg, det sa på en måte mer enn som så: I valget hviste man hvem man var.

Å ikke velge var å løpe fra ansvar. Å velge var å velge bort, det var den modne erkjennelse av at man ikke kunne få alt, man måtte ta én ting, velge én retning, stake ut én vei, og si alle de andre farvel. Denne følelsen av voksenhet i valgsituasjonen var selvfølgelig ikke alene forbeholdt den rituelle konvoluttputting bak et gardin mellom ribbeveggene i skolens gymsal hvert fjerde år. Nei, på sett og vis var det knyttet til enhver valgsituasjon livet bragte. "I valget kjenner man viismand fra taaben" sa Peer Gynt, og vi ga oss faen på at i våre valg skulle man se at her lå visheten lenger framme enn tåpeligheten.

Dette valegets uomgjengelige alvor fikk en sjebnetyngde av olympisk karakter hvert fjerde år, her valgte man ikke bare for seg selv, men på klassens, hjemstedets, nasjonens, og sett og vis verdens vegne. Man valgte å være på parti med fremtiden eller med fortiden, man valgte mellom penger og moral, mellom solidaritet eller frihet. Og man klaget over ungdom som ikke brukte stemmeretten sin. Det var toppmålet av uansvarlighet. Hva man valgte var viktig. Men at man valgte var enda viktigere.

Bøyet under dette åk av ansvar gikk vi lydig mot urnen, mens det gikk opp for oss at den fatale dobbeltbetydningen av ordene ikke var tilfeldig.

Det er nærmest blitt en valgtradisjon på linje med Henry Valen å klage over at ungdommen ikke bruker stemmeretten sin. Men selv Henry Valens tid tar slutt. Og snikende inn, som en cordfløyelsantrukket Frank Aarebrot, kommer en nagende ny erkjennelse: Jeg kan så inderlig godt forstå dem. Plutselig, i svake øyeblikk, skjønner jeg folk som tar lett på det hele. Misunner dem til og med.

Hva betyr dette? Er jeg selv blitt en av disse ansvarsfraskrivende, sofavelgende, jeg-gir-meg-blanke-hvordan-det-går-med-alt-sammen-menneskene? Forstår jeg folk som lar det hele være? Eller de som, nesten enda verre, lar humøret på valgdagen, anbefallingen fra dem de snakket med kvelden før, slipset til statsministerkandidaten eller sminken til partilederen avgjøre alt sammen? Har jeg mistet det viktige av synet, innsikten i at dette ikke bare sier hva jeg vil, men også hvem jeg er?

Men hvem kan ta dette valget alvorlig? Hvem går med løftet hode inn i avlukket og tenker stolt: Jeg er et sånt menneske som er for eldre og helse, til forskjell fra...til forskjell fra hvem? Å stille seg bak en politisk retning er å bli del av et ‘vi’. Vi vil dette. Vi vil dit. Men når ‘vi-et’ blir for totalt, for altomfattende, er det ikke lenger et vi, bare en masse mennesker, en masse jeg-er. Derfor er dette angivlige håndslag til noe alle er for og ingen klarer å gjøre noe med, egentlig det motsatte av en solidaritetshandling. Det er en god-jul-og-godt-nyttår-formulering så slapp at det er som om man sier til sofavelgeren: "Dette koster deg så lite, at du kan da vel dra deg til valglokalet og godta det". Joda, svarer han. Men når det er så billig, kan jeg like gjerne klare meg uten.

Skjønt, fra tid til annen hender det at noen prøver noe annet. Noe dyrt. Som når Inge Lønning lik en annen Graham Greene forsøker å hekte også dette vanvittige tiåret inn på den lenken både sosialdemokratiet og konservatismen er fortøyd i; nemlig at moral, menneskesyn og etikk henger sammen med logikk. Gammeldags, selvfølgelig. Litt ufikst, selvfølgelig. Men det finnes da vel ikke noe tenkende menneske som kan være uenig med ham? Ikke direkte uenig, kanskje, men man vil bare ikke snakke om akkurat det akkurat nå. Det virker nærmest som om teologiprofessoren har kommet i skade for å rape under familiemiddagen. Så møtes han da også kontant av AP-representantene: Vi diskuterer ikke menneskesyn med Carl I Hagen. Det er så man får lyst til å utbryte: Næmmen helledussen, hva skal dere diskutere med ham da? "Vi deltar ikke i et kretsmesterskap i moralisme" svarer Arbeiderpartiet. Det er underlig. Det er nemlig en idrettsgren partiet ikke bare innehar et skarve kretsmesterskap i, de har i snart hundre år, og slett ikke uten hell, siktet mot verdensmestertittelen. Man skulle tro de begjærlig grep sjansen. Men nei. Lik en jockey som plutselig vil prøve seg som sumobryter, ønsker de å spille et annet spill denne gangen. Og det blir omtrent like vellykket.

Plutselig slår det oss hvor det var Peer Gynt fikk sin innsikt i dette med valg, visdom og tåpeligheter.

I dårekisten.