"Lite land i Europas utkant åpent for innflytting. Høy levestandard, høy selvgodhetsfaktor, noe dårlig klima (bedres langsomt). Gode fremtidsmuligheter som grønthandler, renholdsbetjent, etc. loves. Skiferdigheter ingen forutsetning. NB: Kun sosionomavhør! Kvinner garantert plass, menn bør påberope seg homofil legning. Bil. mrk: Etnisk selvmord."

En slik annonse - rykket inn i ledende presseorgan i de muslimske deler av Asia og Afrika - vil i følge Fremskrittspartiet raskt og effektivt oppfylle intensjonene i den oppmykede asylpraksis det ellers er nærmest tverrpolitisk enighet om. Skjønt enighet og enighet - i enkelte rabiate miljøer mumles det at oppmykningen ikke er særlig mer enn kosmetikk, at vi fremdeles vil ha en usedvanlig høy asylterskel, og at det hele ikke tjener annen hensikt enn at våre politikere unngår flere reprimander fra FNs Høykommisær for flyktninger. Men som det het fra vår daværende statsminister: Høykommisæren har ikke noe med å blande seg inn i norsk politikk. La oss derfor holde oss til de som har greie på flyktningespørsmål. Altså Fremskrittspartiet.

Logikken synes krystallklar: For fremtiden må man ikke bevise at man er livstruende forfulgt, det skal holde å sannsynliggjøre det. "Men herregud, se dere om i verden!" sier Fremskrittspartiet. "Det er jo uhorvelige mengder av sansynligvis forfulgte mennesker der ute." (Og det har de jo rett i. Det er så å si noe av problemet.) Ta nå for eksempel Iran, Irak, Saudiarabia og Somalia. Alle kvinner som ønsker å leve som nordmenn i disse landene, for eksempel, kan bli forfulgt. (Som kjent kan man trygt, i diskusjoner som dette, gå ut fra at alle mennesker ønsker å leve som nordmenn.) Om de skulle komme hit, alle sammen og på en gang, ville landet ikke bare ha blitt oversvømmet, det ville rett og slett blitt trangt om plassen, og enkel hoderegning tilsier at vi - altså de egentlige nordmenn - ville bli like sjeldne i eget land som TV-debatter uten Carl I Hagen.

Men det stanser ikke der. Også homofile er jo forfulgt, og det både her og der. Nå finnes det som kjent noe sånt som hundre ganger så mange homofile som nordmenn i verden. Skulle de falle på å ramle inn over grensene i ett lass, kan nær sagt hva som helst skje. (Jeg skjelver ved tanken på hva slags følger det vil få for Fremskrittspartiets andre fanesak: Omsorgen for et alkoholisert og mest mulig langvarig natteliv i storbyene.) Det eneste lyspunkt jeg i farten kommer på, er at de av naturlige grunner har en formeringstakt som er betydelig lavere enn gjennomsnittet. Barnefødsler blant innvandrere er som kjent en uoppslitelig kilde til bekymring i visse kretser.

Grovest er likevel Fremskrittspartiets bevisste mistenkeliggjøring av selve avhørssituasjonen, altså når alle disse skal sannsynliggjøre sin forfulgthet. Det er ikke lenger politiet som skal avhøre dem, hvilket åpenbart er å anse som et tilbakeslag. Underforstått: Det er tross alt politiet som har erfaring med forbrytere og profesjonelle svindlere. Hvorfor skal vi nå overlate det til andre? Ved å legge affekt i dette, har man fått avslørt akkurat hva man mener om forfulgte ofre for terrorregimer, krigsflyktninger og sultrammede verden over.

For fremtiden risikerer vi altså at de avhøres av for eksempel sosionomer. (Det er Hagen som trekker denne yrkesgruppen inn - ingen har nevnt utdannelsen til avhørspersonalet før Hagen kom på ideen, og han bruker den for hva den er verdt.) Aksen sosionomer, homofile og muslimer oppsummerer på en effektiv måte de strenger formannen ønsker å spille på: Det ene er komisk, det andre er avskylig og det tredje er farlig. Sånn sett kommer hans vel planlagte og i og for seg fullstendig meningsløse affektutbrudd til å vise seg å være ikke bare stupid og kynisk, det kommer også til å være effektivt.

"Mens andre land strammer inn, løser vi opp" advarer Fremskrittspartiets formann, mens han maner fram bildet av en nisseluegodfjott på toppen av Europa som slår døra opp og skriker: Kom herover, folkens! Han har kanhende rett i at det finnes land som hever terskelen. Men han velger å overseat det dreier seg om en terskel, og ikke en mur. De har tross alt noe å stramme inn på. I Norge hadde vi i 96 seks innvilgede asylsøknader. Hvis dette virkelig tar av, risikerer vi at tallet blir doblet i år.