Utenfor vokser søppelberget. Det burde ha blitt hentet, nå. Alle julas etterlatenskaper, vitnesbyrd om våre iherdige bidrag til en umoralsk, statlig fordømt kjøpefest, skammløst stilt til skue i veikanten sammen med et avdrysset og allerede halvglemt juletre. Om det ikke var nok av annet å deprimeres over, ville dette fjell av dårlig samvittighet satt meg i den rette stemning ved innledning til det store verdiåret. Likevel utløser det ikke de korrekte tanker om skjørlevned og striskjorte. Det eneste jeg tenker, der jeg står med enda en søppelpose i hånden, er dette: Hvorfor er det ikke fjernet?

Det er tidlig i januar, og fjorten dager siden verdiene sto på dagsorden. Nå fylles aviser og medier, og følgelig også mitt eget hode av nye - eller rettere sagt gamle, saker. Norge har for Gud vet hvilken gang og til sine egen grenseløse forbauselse gjennopdaget at klasseskillene øker, at middelmådighet belønnes høyest og at rikdommen er uten bluferdighet. Lønnsforskjellene her hjemme er for små, sier næringslivstoppene mens de skyller ned munnfuller av fredede dyrearter med årgangschampagne. Som alltid forventes det av vi skal godta det underliggende argumentet: Meningsløst høye lederlønner er koblet til meningsløst høyt ansvar og meningsløste mengder arbeid utføtrt på toppnivå. Så kan enhver med kalkulator regene seg til hvor høy timelønn fem millioner i året gir, om man skulle arbeide alle døgnets 24 timer, året gjennom. Eller hva det kan være de steller med, som angivelig påfører dem tyve ganger så stort ansvar som det det en jordmor eller småskolelærer har mellom hendene. Debatten er så gammel, posisjonene så velkjente, argumentasjonen så slitt, og utfallet av den så forutsigbart, at man slås av undring, nærmest beundring over graden av engasjement. Finnes det ennå næringslivstopper som gidder å dra den gamle jappe-leksa fra åttitallet om det internasjonale riking-nivået? Og finnes det ennå journalister som kan tyne noen sider med moralsk indignasjon ut av det? Vi andre har for lengst kapitulert. Vi ser på rikdommens selvforklarende ideologiske søppel med den samme resignerte undring som vi betrakter julas etterlatenskaper med: Er det her ennå?

"Hvorfor er søpla her fremdeles?" spør jeg kona mi etter å ha toppet pyramiden ved portstolpen. "Det har med penger å gjøre," svarer hun lakonisk. Som om jeg ikke skjønte det. Det jeg ikke skjønner, er hvilket spørsmål hun egentlig svarte på.

Kommunen har lagt søppelet mitt ut på anbud, og funnet det lønnsomt å skifte firma. Alle er sagt opp, og rutene er vel lagt om. Det forsvinner nok. Skjønt forsvinner og forsvinner, det fraktes ute av syne, slik også den skrikende mangel på logikk og anstendighet blant den rikeste halv-prosenten snart skal glemes bare bjørnesteika godt og vel er blitt historie.

Men svaret på de to spørsmålene, den dobbelt himmelfalne reaksjonen: Hvordan i all verden kan det ha seg at det er her ennå? -det er blivende. Det er liten grunn til å undres over at folk i våre dager, med glatt ansikt og uten blussel fremstår med det like enkle som motbydelige budskap: "Jeg skal ha mest mulig, og dere skal ha minst mulig." Det vi vemmes over er vel egentlig heller ikke at de tenker det, men at de sier det sånn rett ut. Skjønt etter hvert venner vi oss til det også. På samme måte som vi langsomt og skrittvis vennes til at søppel, i likhet med helse, eller undervisning, eller kultur, eller for den saks skyld ordensmakt og omsorgsvesen, skal underlegges ett, og bare ett styringsgrunlag: Det lønnsomme premieres. Alt annet er uvedkommende.

Der Oslofolk står foran søppelhaugene sine etter jul, kunne de tenkt mye. De kunne tenkt på arbeidsplasser. Eller miljø. Eller kanhende en formastelig tanke om at et samfunns egenrespekt avspeiles slik et barns modenhet gjør det: I måten det forholder seg til sine egne avfallsprodukter på. Men automatisk og refleksjonsløst slår vi fast at det er vel sånn. Det har vel med penger å gjøre, og er følgelig uavvendelig.

Denne ene tanken: Økonomiens altomstøtende logikk, spiller den samme rolle i dagens Norge som forestillingene om Guds vilje gjorde i middelalderen. Den skyver alt annet til side, gjør enhver innvending naiv, legger enhver debatt død. Derfor er det lite å undres over at når den har fått råde lenge nok, når den for tiden har ett seg inn på områder som handler om liv og død, forplantning og kjærlighet, kunst og søppel, så har den også gjort begreper som anstendighet, moral og uforstand irrelevante, ja rent ut sagt ganske tåpelige, i en samtale om toppledere og deres sinnsyke lønninger. De kan bare si: Det lønner seg. Da står vi der, like målbundet som overfor en overfylt søppelkasse. Det lønner seg ikke å tømme den. Diskusjon avsluttet.

Derfor, når skiftende politiske ledelser har latt denne tenkningen styre vår inngang og vår utgang, vårt forhold til verden og vårt forhold til hverandre, lenge nok, spørs det om det ikke er for sent å komme trekkende med moralen. Den er selvfølgelig underlagt pengene den også.

Harald Nordvik fikk en kvart million i lønnsøkning i fjor, leser jeg i avisene. Børsmeklertoppene tjente femten millioner i gjennomsnitt, står det videre. Nok til å erstatte hver av dem med et noen hundre lokale sykepleiere i den tredje verden. Man kunne blitt moralsk av mindre. Men når ikke engang livets nødvendigheter er satt i et system der moralen spiller en rolle, kan vi knapt vente det av livets absolutte overflødigheter.

Søppelmengden, både den faktiske og den ideologiske, kommer til å fortsette å vokse. Så lenge det lønner seg. For noen.