Mellom kjernefamilien og mikrofonen.

Nytt år er nesten ingen ting.

Nesten ikke mer enn en tilfeldig passering av et vilkårlig valgt tidspunkt, et sekund der vi har plantet en stolpe og sagt: Her. Her begynner vi. Nå tar vi veldig fatt på ny. Alle vet at tidspunktet i og for seg ikke betyr noe, det kunne ha vært en måned tidligere eller seks minutter senere, det er bare en felles praktisk overenskomst som gjør at nyttårsaften klokka tolv innebærer noe spesielt. Til forskjell fra julefeiringen, gamle solhvervsriter, eller for den saks skyld sankthans, alt sammen markeringer med klar og lettfattlig betydning, må nyttårsfesten fylles med kunstig innhold. Og få steder blir det så åpenbart som ved festlighetens to bærende markeringsobjekter: Rakettene (som minner oss om at intet gleder mennesker mer enn bråk og skjønnhet uten mening) og nyttårstalene (som minner oss om John Steinbeck: "Mennesket er det eneste dyr som drikker uten å være tørst, spiser uten å være sulten, og snakker uten å ha noe å si".)

Den velmenende tomhet en nyttårstale nødvendigvis må fylles med, myntet som den er, diffust på "alle", dekker over det litt traurige faktum at vi selvfølgelig ikke står over for noe nytt; det er bare det gamle som skal fortsette. Det er våre gamle synder som speiles i våre nye forsetter, våre gamle regninger som skal gjøres opp med en ny selvangivelse, våre gamle håp som skal gis en ny, kortvarig glans ved at vi knytter dem til et nytt årstall.

Derfor er det egentlig lite å undres over at selv om det er landets aller ypperste og øverste ledelse som griper ordet henholdsvis nyttårsaften og første nyttårsdag, så har de sørgelig lite å si oss. Den tradisjonelle nyttårstale, og tradisjonell skal den selvfølgelig være, følger rakettens ballistiske kurve: Stor forventning knyttet til utgangspunktet, et lite smell i begynnelsen, og rask stigning mot en utblåsning i ingenting. Vakker, oppmerksomhetsvekkende og meningsløs. Den får sin betydning som rituell handling, og bare det. Nesten.

Såvel Konge som Statsminister signaliserer nemlig noe annet og mer enn bare de tradisjonelle oppsumeringsfraser, trøstens ord og felles forhåpninger. Begge taler har, og skal ha, en underliggende og gjennomgående hovedstrømning: Den omsorgsfulle makt. Den omsorgsfulle makt signaliseres aller kraftigst gjennom sine rekvisitter; skrivebordet, blomsterbuketten, maleriet på veggen, penneholderen på bordet (i riktig gamle dager, sånn for en fem-seks år siden, sto det faktisk også et krystall-askebeger der), men viktigst: Familiebildet i bakgrunnen, liksom tilfeldig fanget inn av kameraet, og mikrofonen i forgrunnen. Her, mellom det trygge og hjemlige vi alle kan lengte mot, og det utadvente, teknifiserte og massemediale, utspiller den omsorgsfulle maktutøvelse seg. Og dens yttringer er nøyaktig som en forelder til sitt barn. Litt stolthet på våre vegne (enten det nå er over innsatsen i korpsbevegelsen på lokalplanet eller fredsforhandlinger internasjonalt), litt medfølelse, litt forsiktige formaninger (vi bruker for mye penger, visste vi det ikke), og noen generelle godord med på veien. Makten fremstår - ikke som våre motspillere, men tvert imot: Som den overordnede hjelper, trygghetens absolutte garantist, det faste punkt og veiviseren i en utrygg og vanskelig samtid. Først og fremst - og mer enn noe annet - fremstår den som bekreftelse på og fasttømring av vår kompakte kollektive enighet.

Ellers i året kan vi opponere, vi kan se makten i sin ubehjelpelighet eller sin grimhet. Men her, ved en avsluttning og en ny begynnelse, er den så kamuflert at den blir nærmest usynlig bak sine egne fraser. Det er som i de tidligste morgentimer: Vi tar ikke opp ubehageligheter før dagen har skikkelig begynnt.

Selv er jeg B-menneske, også når det gjelder år. Jeg kommer ikke til å venne meg til dette nye før langt utpå formiddagen, det vil si uti februar-mars en gang. Fram til da vil jeg (det vet jeg av erfaring) fremdeles kalle året for 97 på alle talonger og skjemaer som kommer i min vei. Og dem er det som kjent mange av i januar. Jeg kommer heller ikke til å gjengjelde maktens omsorg for meg. Det er nemlig det skumle ved vennlig omsorg, uansett om den er parret med ros over min insats i guttemusikken og i midtøsten. Det ligger så ofte en uklar fordring om gjenngjeldelse, eller i det minste takknemlig mottakelse i den. Og sånn rett før selvangivelsen er vi litt tilbakeholdne med begge deler.

Ikke for det. Maktens omsorg er selvfølgelig harmløs nok. I alle fall her i lykkelandet, og i alle fall for de av oss som er mer fortrolige med silkehansken enn med jernneven. Den er en brusende rakett mot nattehimmelen, og intet mer.

Nesten.