Så er det overstått, da. Etter alle kunstens tradisjonelle regler. Og forhåpentligvis mest mulig i tråd med den egentlige jul: Vår barndoms.

For selv om et menneskes alder kan avleses i hvor lenge det er mellom julene, og selv om man etterhvert synes de kommer deprimerende tett, nærmest så man knapt får trukket pusten mellom hver, er idealet om jula knyttet til uforanderlighet.

Ikke for det, få ting er underlagt en så permanent og fleksibel tidstilpasning som julefeiringen. Goro og julebukk kan være så tradisjonelt og norskt det være vil. Men også jula handler om kulturmøter og kulturutvikling, og straks noen importerer en ny patent blinkende lys, eller straks en TV-kanal lager nye juleprogrammer, har vi lagt grunnlaget for en ny tradisjon.

Det er for eksempel allerede på tredje året nå, at diskusjonene om julenissens arbeidsvilkår har herjet diskusjonsgruppene i vår nye tradisjonsformidler og eventyrforteller - internett. University of Massachusets har nemlig regnet ut at selv om julenissen holder seg til sine egne, det vil si folk som kan tenkes å tro på ham, bør han komme seg innom 91,8 millioner hjem i løpet av julenata. Det betyr - med maksimal utnyttelse av jordens tidssoner - 822,3 besøk i sekundet, eller noe under et tusenddels sekund pr. potensielt snille barn.

På denne tiden skal nissen ha nådd å parkere reinsdyrene, krabbet ned pipa, sagt sine fraser, fylt strømper eller lagt gaver under trærne, alt etter sæd og skikk der han befinner seg, klemt noen barn, krabbet opp pipa igjen, og hei hå - av gårde.

Da har man forutsatt at han beveger seg mellom husene med en fart av 3000 ganger lydens hastighet. Det kan imidlertid være vanskelig å tro på, all den stund et vanlig reinsdyr har en normalhastighet på ca 15 kilometer i timen.

Sledens vekt er heller ikke uproblematisk. Dersom vi regner med en passe liten, passe lett dings til hvert barn, en barbiedukke, en samling legoklosser, eller hvorfor ikke noe så enkelt og upretensiøst som et cd-ROM spill, kommer vi likevel opp i en samlet vekt på rundt 321.300 tonn. Og da er ikke julenissen selv regnet med.

For å trekke en slik uhyrlig vekt, kreves et absolutt minimum av tomillioner-etthundreog-førtito-tusen standardreinsdyr. Og dette får selvfølgelig sledevekten til å øke ytterligere.

På dette tidspunkt i debatten melder det seg en britisk atomfysiker på arenaen. Han kan slå fast at dersom man trekker en vekt av nærmere en halv million tonn gjennom atmosfæren med en fart av noe over tusen kilometer i sekundet, vil hele greia, med nisse og slede og dukker og reinsdyr og til-og-fra-lapper (som vi glemte å regne med i forbifarten), bli rødglødende, og i løpet av drøyt fire tusenddels sekund utløse en giganteksplosjon så stor at den vil bli merkbar over hele kloden.

I parentes bemerket, opplyser vår venn atomfysikeren, i parentes bemerket har det vært fremsatt teorier om at det var en eksplosjon av denne typen som førte til dinosaurenes endelikt for 70 millioner år siden.

Hva nå nissen hadde der å gjøre.

Det samme kan det i og for seg være. Det eneste denne diskusjonen viser, er at hverken internettet eller atomfysikken bringer oss særlig nærmere julemysteriene, og det hadde vi vel sant å si ikke regnet med heller.

Som nordmenn føler vi oss dessuten som de eneste sanne nisseeksperter. Enhver utlending som nærmer seg dette spørsmålet, enten han er handelsmann fra Rovaniemmi, eller atomfysiker i Massachuets, er per definisjon å betrakte som inntrenger på et særnasjonalt område.

I og for seg, hvis sannheten skulle på bordet, et sted den bare sjeldent har godt av å befinne seg, burde vi gå stillere i dørene med vårt nasjonale nissepraleri. For riktignok har vi lange erfaringer med nissen her til lands, men da snakker vi slett ikke om den godlynte typen med sekken full av barbiedukker. Snarere tvert imot. Den norske tomten er en innful liten kall. Han gjør jobben sin, det er så, men er ellers en grinebiter. Et tørt lite ordensvesen som holder skikk på gård og grunn, forlanger orden og ro, og har en innbitt mistillit til barn. Norsk i ett og alt. Asbjørnsen forteller de grusomste historier om hva nissen kunne stelle i stand hvis det ikke var ro når nissen skulle sove, hvis ikke grøten inneholdt det tilmålte smørøyet, eller arbeidet ikke ble utført til nissen tilfredsstillelse.

Gamle opptegnelser om nissen minner i det hele tatt mest om en figur mange av oss kjenner bare så alt for godt. Formannen i borettslaget.

Alle bestemmelser om trappevask, ro mellom fem og åtte, ikke tøy på verandaen søndag formiddag, - det er egentlig tradisjonsrike forlengelser av tuftegårdskallens diffuse krav om at gården måtte være på stell. Ellers kunne nissen straffe, man kunne for eksempel måtte danse med nissen, og det høres jo trivelig ut, - hei tomtegubbe, ta i ring, men det var det slett ikke. Det var en erfaring man kunne måtte bøte med livet med.

Nei - sving på nissefar ble det først da en tyrker meldte seg på banen. St. Nikolaus. Han var alt vår egen nisse ikke var, han var snill, han hadde omsorg for de utstøtte, og han var tolerant.

Det er med ham nissen blir unorsk, og det er først med ham gavene kommer inn i bildet. St Nikolaus kastet gaver over gjerdet til enker og faderløse, i ly av mørket. Ikke mye borettslagsreglement over den karen, nei.

Så er altså også dagens ide om julenissen et resultat av fruktbare kulturmøter. Han har kommet utenfra, som rosemalingen, hardingfela, eventyrene og det meste annet vi er stolte av.

I våre dager ville selvfølgelig ikke en Nikolaus fra Konstantinopel fått slippe så mye som sin høyrøde nesetipp over grensen, svartsmusket innvandrer som han er. Vi har våre borettslagsbestemmelser å holde oss til. Det er vel som det skal være, tenker jeg. Også julens hovedbudskap tar jo sitt utgangspunkt i dem som ble stengt ute.

Uansett om de skulle komme i en fart av tusen kilometer i sekundet.