Som alle ekte julehistorier er også denne sentimental. Nok til at den kunne ha gått inn i et gammeldags julehefte, omkranset av kristtorn og dompaper. Den har også - som seg hør og bør - en moral. Likevel har den aldri funnet veien til glanset papir i desember, og kommer nok ikke til å gjøre det heller. For det er dessverre ikke, slik genren krever, en historie om menneskelig godhet. Den er om det motsatte, som ikke er ondskap, men dumhet. Ikke har den en vakker slutt heller. Tror jeg.

Til gjengjeld er den sann, og det er ikke lite bare det. Jeg er noen ganske få år for ung til å ha opplevd den selv, men jeg har den fra de som var med. Og jeg har sett alle de medvirkende i aksjon.

Det var en gang, og det er ikke så fryktelig lenge siden heller, en skole. Det var en prektig skole. Den lå i landets hovedstad, i byens beste strøk, omgitt av gamle eiketrær og erverdige herskapsvillaer. Elevene var ikke vanlige elever. De var barn av skipsredere, overleger, stortingsmenn og næringslivstopper. Og allerede i sin ungdoms tidligste gry, mens de flommet gjennom skolekorridorene, kunne man ane at de eslet seg å bære arven videre. Det var en skole for fremtidens ledende kvinner og menn.

Men enhver park, uansett hvor velstelt, har sin mødding. Ethvert kjøkken, hvor strålende det enn måtte være, har sitt brodne kar. I dette tilfellet var det en lektor. En litt sliten, litt duknakket, rent ut sagt: Litt tuslete figur, som subbet stille gjennom de samme gangene der hans elever strenet seiersikkert mot fremtiden. En fremtid som uten tvil tilhørte dem. Selv så han i grunnen ikke ut som om noen tid tilhørte ham, like lite som han hørte til i noen tid.

Slik enkelte lærere gjør, bar han sin svakhet utenpå. Og slik elever alltid har gjort, lot de ham unngjelde for det. Når sant skulle sies (eller kanskje helst mumles), så var han litt for glad i det sterke. Og for den som skal leve av sin autoritet er intet verre enn nettopp dette ‘litt for glad i det sterke’. Man blir svak av det, i alle fall i andres øyne. Derfor var hans timer alltid et salig kaos. Derfor hadde man ham til beste.

En gang hadde elevene spilt ham et av sine mange puss. De hadde hoppet ut av vinduet, og inn på klasserommet ved siden av. Den vesle lektoren kom, fant rommet tomt, og gikk og hentet rektor. I mellomtiden klatret elevene inn igjen. Med så uskyldige ansikter som bare en hel skoleklasse som er ute på felles djevelskap kan ha, forsikret de at de hadde sittet der hele tiden. Han hadde vel låst seg inn på feil rom. Svima. Og rektor forlot rommet hoderystende. Han trodde selvfølgelig heller skolens prektige elever, enn den loslitte figuren i lektorfrakken. Autoriteten satt på gal side av kateteret.

Det var noe annet med ham også. Noe som bidro til å understreke det stakkarslige ved hele figuren. Han - av alle - skrev vers. Ikke at han ble særlig lest på de kanter, for det han skrev gikk der under navn av ‘grautmål’. Men man visste det. Man visste at han tross sine daglige nederlag trodde han var noe. Trodde han liksom var dikter, han som ikke engang kunne holde et kobbel av bedremannsbarn stangen en stakkars skoletime.

En gang - det var endatil oppunder jul - nådde et av hans dikt hovedstadspressen. Angivlig var det allerede både hørt og kjent andre steder i landet, men for boblejakkene i skolegården var det første gang. Nå fikk man se hva han drev med. Og det var - som ventes kunne - ustyrtelig komisk. I alle fall der, i kameratflokkene på Ullern skole. Lektor Sande hadde laget juledikt! Det ubegripelige bygdeskvalderet ble nådeløst lest høyt, til mengdens hujende begeistring: "Ein vesal stall!" Vesal? Hva skulle det det liksom bety? For ikke å snakke om "heimsens frelsar" - mer pottit ble det ikke.

Det ble et morsomt frikvarter - fulgt av en ny time full av ydmykelser for læreren. Den vesle julestubben han hadde revet av seg en gang i tiden var bare nok et bevis på hvor håpløst fjern han var.

Men det hele er historie nå. Og ikke mye å hekte seg opp i, egentlig. At lektorer mobbes er ikke spesielt, på noen skole. Historien er like gammel og slitt, eller like ung og ny, hver gang, avhengig av hvilken side man ser den fra. Lektor Sande forsvant etterhvert ut av tiden. Elevene vokste opp til å bli nøyaktig det som var forventet av dem. Hele episoden er borte i tid som har gått.

Men diktet, som under knising og hånlatter hadde gått fra hånd til hånd og fra munn til munn i skolegården, det ble. Det vokste, til det etterhvert vant seg plass som noe av det vakreste norsk språk er brukt til.

"Det lyser i stille grender".

Så er det kanhende ikke bare en fortelling om uforstand, likevel. Men også om mennesker og menneskers ord, og de av dem som ikke trenger å ha sin tid. For alle tider er deres. Tror jeg.