Moralen hos de små

En av siste ukes mest interessante meldinger gikk nærmest upåaktet hen, den levde NTB-notisens dagkorte liv på plassen for kuriositeter, side om side med tohodete skilpaddefødsler og diamatbesatte BH-er. Det var da også bare en kortfattet gjengivelse av en undersøkelse blant skolebarn på Sakhalin-halvøya i Russland. Elevene svarte på hva slags yrkeskarriere de ønsket seg. Fem prosent av guttene kunne tenke seg å bli leiemordere. 27 prosent av dem ønsket å bli yrkeskriminelle. Jentene satset på tradisjonelle kvinneyrker; en fjerdedel av dem så for seg en framtid som prostituerte.

Denne rapporten fra den første generasjon som har vokst opp frigjort fra sosialismens åk, er så talende at man kan mistenke den for å være en avis-and. Altså en moderne myte, og som myter flest utsier den en dyp sannhet. I dette tilfellet kanhende dette: Disse barna har fått med seg at kapitalismen og det vi kaller "frihet" i sin kjerne handler om én ting: Grabb til deg mest mulig, uansett på hvilken måte. Det de selvfølgelig har oversett, muligens fordi samfunnet rundt dem ikke evner å signalisere det, er dette: Ikke engang den utlslørede griskhet kan forsvares bare ved seg selv. Den må inngå i et system, og den må finne sin begrunnelse i verdier utenfor seg selv. Med andre ord: Den må bortforklares.

Måten det kan gjøres på har vi sett demonstrert med beklemmende tydelighet denne uka. En snau times flytur sør for skoleværelsene i Sakhalin har verdens nasjoner møttes med det samme spørsmålet foran seg som barna i det nykapitalistiske Russland fikk: Hvordan ønsker du deg fremtiden? Og også i Kyoto har noen svart: Vi vil at andre skal betale. Vi vil ha det enklest mulig for oss selv. Vi ser for oss en fremtid der vi, uavhengig av rett eller galt, tar alle fordelene.

Selvfølgelig er sammenlikningen mer enn søkt.. Det handler verken om leiemord eller prostitusjon. Det som skal selges er ikke kropper, det er varmluft. Det som skal drepes er ikke mennesker. I alle fall ikke direkte, og ikke sånn med en gang. Og selvfølgelig: Verdens allehånde ministre snakker ikke det sjokkerende naive og selvavslørende språket til postkommunismens barn. Man finner en innpakning for sin egennytte, helst så den nesten ser moralsk ut: Er det for eksempel ikke riktig, også globalt sett, at skognasjoner (som vi ved den rene og skjære tilfeldighet kan regne oss til) får fratrekk for tilvekst av skog? Og alle vil da vel tjene på at rike nasjoner (nei, skulle du sett, det er oss det også) kan handle med kvotene sine? Annet enn rett og riktig kan det ikke være at enkelte små i-land (næmmen!) får vekst i kvotene, selv om hver innbygger ligger på et utslipp som tilsvarer en hel landsby i u-landene, så lenge de virkelig store klimaskadene skjer andre steder? Dessuten har vi økt våre utslipp så voldsomt i det siste, at hvis vi skal ta utgangspunkt i begynnelsen av nittitallet, så er fem prosents vekst egentlig å regne som sju prosents nedgang, om dere skjønner hva vi mener? (OK - den siste er litt drøy, men hva prøver man ikke...) Slik høres det ut når verdens mest høyrøstede nasjon griper ordet og skal tale om fremtiden. Og vi ser ikke beskjemmet ned. Vi rister ikke sjokkert på hodet, vi blir ikke moralsk anfektet eller muntert oppgitt, slik vi gjør i møtet med den rå egoisme fra pultrekkene i Sakhalin. Vi tar det for den selvfølgen det etterhvert er blitt: Man meler sin egen kake. Om det så skal komme til å koste oss lufta vi puster i. Om så hele øyriker i den tredje verden med tid og stunder skal settes under vann. "Come hell or high water", som det heter på amerikanske filmer (det ser ut til at begge deler er på vei): vi betaler minst mulig.

Når Norge uanfektet tar spranget fra å være løve til skinnfell, fra å være pådriver til bremsekloss, fra å være dristig og nytenkende til å bli sneversynt og egoistisk, altså; når vi tar spranget fra ord til handling - da dreier det seg plutselig kun om en ting: Hensynet til eget ve og vel.

Slik sett har de grepet poenget, ungene fra Sakhalin-halvøya. Det handler om å grafse. Likevel er det synd på dem. Når det gjelder en stinnrik nasjon som fortsetter å la andre bære byrdene, er det ikke engang ynkverdig. Bare motbydelig.