Så er det i gang, da. Omsider og endelig. Den største bløffen siden en forfyllet liten korporal i en forstad til Berlin kjøpte seg en oberstuniform i en bruktbutikk, trakk den på seg, satte byen under militær administrasjon og beslagla bykassa. Hans navn var Voigt, det er det riktignok ingen som husker lenger, derimot har navnet på byen der det utspant seg gått inn som begrep i de fleste europeiske språk. Den heter Køpenick.

Historien om Køpenikaden kunne ha lært oss hvor lett det er å la seg manipulere av en selvsikker fremferd, et prangende ytre og et bevisst spill på det tiden respekterer, enten det er Moses, militæret eller mammon. I vår tid er det som kjent det siste. (I salig korporal Voigts tid, som var rett før verden knakk sammen i krig og blod ved starten av dette århundret, var det militæret.) Altså: Den kunne ha lært oss det, hvis vi var villige til å lære noe som helst. For se hva som har skjedd: En reklameguru, en TV-guru, en kinamatguru og en fjellklatrer og millionær (og mer eller mindre all-round-guru) har gått sammen og laget et internett-spill om penger og aksjer. Har du ikke fått det med deg? I såfall har du lukket øynene for et av de mest interessante lærestykker om vår tid som for øyeblikket utspilles. Og om du tviler på at det er viktig: Internettspillet, som går ut på å omforme dagens nesegruse datafafiksering til griskhet, ble, før så mye som en krone var omsatt, priset til 600 millioner kroner. Det er det samme som det ville kostet å redde seks millioner barneliv i et katastrofeområde.

Det handler om å tippe aksjekurser. Er du susende god til å tippe aksjekurser, kan du satse penger og bli rik i en fei. Søtti prosent av innsatsen går til premier til de beste tipperne. Og tredve prosent? Trdeve prosent ser man aldri igjen. Til dette kunne man selvfølgelig si at hvis man virkelig er susende god til å tippe aksjekurser, så kan man vinne både mer og bedre på andre måter. Det finnes allerede et pengespill for folk som liker slikt, det danner grunnstammen i vårt økonomiske system, og det heter børsen. Men det spiller liten rolle. Når Simon Yuen, Dan Børge Aakerø, Nils Petter Nordskaar, Arne Næss og Pål Atle Skjervengen lanserer et pengespill under det prangende navnet "Global money games", skjer det elektronisk, det skjer under høylydt mediedekning, og fulgt av en kvasipolitisk diskusjon med myndighetene om alle menneskers rett til fritt å bli svindlet av profesjonelle lurendreiere. Den siste diskusjonen tapte de her til lands, derfor er de for tiden furtent etablert i Sveits, der terskelen for denslags alltid har vært høyere.

For selvfølgelig er det det det dreier seg om. Når noen skal bli rikere i en fei, finnes det ikke annen måte å gjøre det på enn at andre blir fattigere i den samme feien. Og når guruene peker vei i det økonomisk/elektroniske landskapet (guru betyr "en som har nådd en dypere erkjennelse, og som kan lede andre") og sier "Her er lykkelandet", prises de, ene og alene på sine ansikters troverdighet, sin selvsikre fremtreden og sitt spill med tidens guder, til et ufattelig beløp, nok til at rikdommen er sikret, i alle fall for deres egen del.

Derfor holder også børsanalytikerene, aksjespekulantene og de økonomiske journalistene pusten i disse dager, når spillet har sin premiere og vi etterhvert skal få vite hva den egentlige verdien på dette børseventyret er. Skjønt det har vi jo visst hele tiden! For riktignok kan Friedrich Engels og Trygve Hegnar møtes i den førstnevntes definisjon av "verdi": En vare har den verdi folk er villige til å betale. Punktum. (Den som stiller seg tvilende til dette, inviteres til å sjekke prisene på dameundertøy eller merkeklær for ungdom og sammenholde det med produksjonskostnadene.) Er det nok duster der ute som er villige til å satse penger på dette sludderet, enten som aksjekjøpere eller som spillere, altså frivillige sponsorer for Næss og Akerø, javel, så er det "verdifullt". Men selv nå, og selv på internett og på børsen, kommer vi ikke unna Åsmund Olavsson Vinjes enkle presisering: Penger er størkna mannesvette. Og når andre ting har verdi, når General Motors eller kjosken på hjørnet eller Dagsavisen eller Sagene Sykehjem er verdifulle, på den ene eller andre måten, så er det fordi det bæres kasser, det trekkes i spaker, det tenkes tanker, det ristes lakner, det utformes ideer - det finnes mennesker der som driver med det mennesker har holdt på med siden starten: De endrer verden rundt seg.

Ikke slik her. Dette tiårets største økonomiske luftslott er bygget på det samme tiårets største bløffområder: Kjendiseri, internettfascinasjon og drømen om raske penger. Ellers er det hult. Som en lånt oberstuniform rundt en oppblåst ubetydelighet. Og tragedien i det tilhører selvfølgelig ikke den som befinner seg på innsiden av luftslottets gjennomsiktige vegger eller uniformens loslitte pontifikalier. For derfra ser man nærmest skremmende godt at den som dummer seg ut, det er den som lar seg bløffe. Så lenge det varer.

Korporal Voigt nådde sitt eneste mål med okupasjonen av Køpenick: Han ble full. Vi får håpe guruene drikker mens det er tid.