Lett

Se på overskriften en gang til.

Fint ord, ikke sant? Enkelt, ukomplisert, uforpliktende. Ikke noe å ta alvorlig. Det er vår tids fremste honnørord. Lettheten hyler mot oss fra alle fjernsynskanaler, politikersamtaler og glansede magasinforsider; en evig repeterende forsikring om at intet er tungt og vanskelig, om man bare vil, om man bare prøver, om man bare er rett sted til rett tid. Kan man svare på hvor mange ører en kanin har, er man straks på vei til å vinne en million i beste sendetid.

Jeg slår en skvett hvitt i kaffen og lar tilværelsens vidunderlige letthet sige inn over meg. Det er mitt eneste melkeinntak, disse to centilitrene for å nøytralisere garvesyren. Til gjengjeld tar jeg det femten-tyve ganger om dagen. Og det er ikke en hvilkensomhelst melk jeg bruker, kan Tine meierier forsikre meg om. Ikke vanlig bondsk kalvedrikke, men noe helt spesielt; grønt, sporty, D-vitaminberiket og omfattet med en reklamekampanje som om det skulle dreie seg om en lansering av et moteriktig småpike-popband eller et nytt buksemerke. Og altså: Lett. Ekstra lett.

På de fem hundredels kvadratmeter en melkekartong stiller til rådighet, klarer meieriene å plassere ordet "ekstra" 12 ganger, og "lett" 10 ganger. Og endatil har de fått plass til en ekstra pen (og ganske lett) dame, to glade småbarn, en kjekk mann, to papirdrager i en lett sommerbris, tre sunne kuer, en eng med ekstra tykt og frodig og norsk gress, et skogholt, en bondegård, dei stolte fjell i syningom og en smilesol. Pluss sin egen logo sju ganger, et lite "godt-norsk"-stempel (som om vi ikke hadde fått det med oss), åtte påminnelser om at hele kartongen ikke inneholder mer enn 0,7% fett, og noen lange og traurige tekster om sunnhet og letthet.

Det er ikke melk jeg tynner kaffen med, det er livsstil. En livsstil som er fettfattig i åttende potens, den er sunn og vellykket og full av vakre damer, glade barn og papirdrager. Men først og fremst er den lett. Ekstra lett.

Det er ikke tilfeldig at den omtaler sine D-vitaminer som om det var lottogevinster. Melken er "beriket". Den gir mye for ingenting. Den lover, som lett-cola eller lettmargarin eller lettlestbøker eller lett underholdningsmusikk eller ekstra lette og dustete spørreprogrammer; at den gir noe, uten at det skal fører noe med seg. Det er som historiens mest absurde skjønnhetsideal, som griner mot oss fra annehver reklameplakat: Mest mulig sex appeal på minst mulig plass. Ally McBeal (eller i og for seg hvem som helst av dem), hun er så lett at hun ikke er til å ta på. Hun er til å se på.

Og plutselig lengter vi etter noe annet. Kaffen begynner å smake som skvip, uttynnet melkesuppe, vi drømmer om fløte, ikke det halvveisproduktet som går under navn av 'kaffefløte', men ekte, tyktflytende og vanskelig fordøyelig fløte. Så feit at det blir fettperler i kaffen. Bestemoren min serverte slik. Hun er den mest attråverdige kvinne jeg har kjent. Hun var som et berg å klatre på, man kunne synke inn i henne og føle seg, bokstavlig og kroppslig, omgitt av kjærlighet. Hun var det motsatte av lett. Hun var som verden; tung og og full av utfordringer og eventyr.

Det er som å sitte, midt i en episode av Hotel Cæsar, og lengte etter den slitsomme opplevelsen det var å lese "Krig og fred". Det var alt annet enn lett, det var vanskelig, tungt, selv i den mest bokstavelige forstand av ordet: Boka veide halvannen kilo.

Melk skal ikke være lett. Like lite som bestemødre eller innsikt. Eller mennesker. Eller tilværelsen.

Når vi nå ikke kan slurpe i oss dagens første kaffekopp uten å få stappet det motbydelige lett-ordet ned i strupen 12 ganger, når verden er så full av letthet at selv vårt eget tungsinn ikke har annet enn en melkekartong å bryne seg mot, når vi faktisk har konstruert et helt livsideal rundt ideen om at ting ikke skal ha vekt, blir til slutt det eneste reklamebransjen oppnår med sitt evindelige mas, å minne om hva 'lett' også betyr.

Ukomplisert. Forenklet. Tomt. Eller for å si det like ut: Dumt.