Så er det over oss igjen. En evig slurping og gulping og prising av et marginalfenomen, mest høylytt og støyende båret frem av halv- og helgamle menn med grånende sjegg fullt av baconfett, men loyalt fulgt opp av resten av nasjonen. En slags fellesgastronomisk rus i glede over endelig - når de klimatiske forhold her til lands er på sitt minst sympatiske (og det sier ikke lite!) - å kunne være etnisk begeistret. Og det over en matrett!

En spise som en gang hvert år utropes til det ypperste av etnisk kokekunst, det egentligste norske, og altså det vi bør sette høyest i en tid da norskhet er en verdi verden bør misunne oss, og lære av, slik det er nedfelt i vår utenrikspolitikk. Og - som vi forøvrig bør dele med færrest mulig, slik det er nedfelt i vår innvandringspolitikk.

Slik sett utgjør lutefisk selve essensen for den som vil forstå både innenriks- og utenrikspoilitikk her i landet. Norskere blir det ikke.

Og mer ubegripelig blir det selvfølgelig heller ikke. Det finnes land, har jeg latt meg fortelle, der man spiser kroppstemperert apehjerne. Og støffet kamelmage skal vistnok være en delikatesse. Selv har jeg engang, etter et veddemål, og med betydelige mengder risbrennevin innabords, satt til livs en grillet skorpion, mens et tyvetall kinesere aplauderte høylydt.

Men prøv å fortelle en hvilken som helst utlending dette: Man tar en inntørket fisk, ti måneder gammel, legger den i malingfjerner og lar den godgjøre seg, før den kokes og serveres som høydepunktet av vårt lands kulinariske kreativitet. Han vil - ikke uten en viss rett - betrakte deg ikke bare som barbar, men også som sinssyk. Han vil minnes sin mors advarsel mot kaustisk soda, salmiakk og stygge menner, og finne ut at han har nådd klodens endelige ytterpunkt når han har funnet et land der en av disse barndommens absolutte farer benyttes som ingrediens i matlagningen.

Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan det gikk til, en gang i en grå og forfallen hytte et sted, der nøden sto og banket med sin knoklede hånd på døra. Hver eneste lefsekliningsmule var spist opp, og det eneste som var igjen var noen fisketrevler som det hadde gått makk i. Gud vet, stokkmarken hadde vel spist på fiskehjellet til den ble lei, og så gått løs på fisken.

Men i nød spiser fanden fluer, og vi andre spiser hva som helst, og hva gjør man for å fordrive utøy? Man bruker sterk lut.

Og som tenkt så gjort. Vi kan bare forestille oss hvordan de andre har stått hoderistende og sett på ham, bygdetullingen som gikk løs på maten med vaskemidler. Halvt flirende, halvt medlidende. Og hvordan han har smilt sitt beste og mest overbevisende smil til dem; Det smaker godt! Noe annet kan han jo ikke si, stakkaren. Riktig herlig smaker det, har han prøvd, uten helt å tro på det selv. Så har de ristet på hodet igjen, og gått hjem. Stakkars tulling. Skal bli artig å se om han overlever.

Men se om det ikke ble uår neste år, og flere måtte ty til den desperate utvei. Og best som det var hadde man en vane. Født av nød og dævelskap. Og i et land der alt som har vært er bra, og alt som skal komme er tvilsomt og ugudelig, blir en vane til en tradisjon før man vet ordet av det. Og tradisjoner skal man ta vare på, for de er hellige og gode. Det vil si norske. Det vil si viktige.

Denne spise, sier man, og løfter et sjelvende, lutinsatt fiskekadaver på gaffelen, denne spise har født mine foreldre, Fridtjof Nansen og nasjonen. Den er sprunget ut av fattigdom og ubehjelpelighet, og den er derfor det beste vi har å by verden.

Legg så merke til hvordan vi spiser den. Selve fisken er kamuflert i en kakafoni av andre smaker. En ting er at vi - som en følge av pur nødvendighet - svelger den ned med et av verdens sterkeste brennevin. Men også retten, om den nå har krav på et slikt navn, er gjemt bak smaken av stekt gris, sterk fransk sennep, selv bruker jeg gjeitost, men er blitt fortalt at andre bruker for eksempel hvit saus, det finnes, av naturlige grunner, nesten ingen matrett med så mye, og så smakssterkt tilbehør som lutefisk. Om fisken selv hadde forsvunnet, ville vi knapt merket det.

‘Det norske’ - når lutefisken kommer på bordet - fortaper seg til en absurd idé, som i sin kjerne er et smaksnøytralt ingenting, dandert med en passelig mengde lånte fjær. Slik tilfellet forøvrig er med våre folkeeventyr, vår nasjonalmusikk, våre folkedanser og vår politiske filosofi.

Sånn sett har vi rett, når vi gjør verdens antakligvis mest sinnsyke og motbydelige matoppfinnelse til nasjonalkost. Den er det norskeste som finnes, og hører følgelig hjemme som etnisk festmat, på linje med kamelmage eller apehjerne. Men det er hverken fisken selv, tilbehøret eller tradisjonene som gjør den så særnasjonal.

Det er selvgodheten rundt den.