Den menneskelige faktor

Den menneskelige faktor er alle tings mening og mål. Den er den første og grunnleggende nødvendighet, og den endelige og sluttgyldige målsetning. Alt innimellom er prat og småtteri.

Den som ennå ikke er fullstendig absorbert av tidens snakk om strategier, strukturer og systemer, vet godt at aldri har noen funnet det verd å reise seg fra sitt leie og gi seg i kast med verdens strabaser av hensyn til et system eller et sett av kalkyler. Ikke engang for en Gud, om ikke guden har tatt mennesket med i beregningen. Det har alltid vært mennesket det handlet om. Vi kjenner ikke til andre viktigheter.

Dette er så selvfølgelig, at vi er eksperter i å overse det. Vi snakker oss sjenert rundt det, eller lar forskjellige tiders ord-fakirer dreie oppmerksomheten i en annen retning. Mot den uavvendelige sjebne. Den forhåndsprogrammerte utvikling. Eller den økonomiske nødvendighet.

Bare på to områder er det menneskelige absolutt og uomgjengelig til stede, hele tiden og med den største selvfølgelighet. I det helt ut trivielle og det virkelig ekstreme. Ingen spør seg om hvorfor man tørker ungenes sjøstøvler eller sørger for å handle melk før Rimi stenger, hvorfor det skiftes laken på en seng eller hentes vann i en brønn. Det er den menneskelige faktor som skal tilfredsstilles, det er den spillet dreier seg om. Det er ikke noe å tenke særlig over, annet enn hele tiden.

På samme måte som når livet med ett slår så grusomt tilbake at et helt samfunn skutter seg, stanser opp og famler etter noe som kan hjelpe oss til å forstå hva som har skjedd. Når likene hentes opp av sjøen etter en fergeulykke, eller to sett utbrendte jernbanevogner griner mot oss fra fjernsysskjermen, kan vi diskutere sjømerkingen langs kysten, automatiske stopp-systemer eller mobiltelefonen som sikkerhetsanordning. Vi vet likevel hva det handler om, egentlig. Det er så opplagt - og så ubegripelig - at det er ikke annet enn taushet igjen. Det er ikke til å snakke om, knapt til å tenke på. Annet enn hele tiden.

Det blir så stort at det trer uendeligheten nær. Den menneskelige faktor er forulempet. Ansikt til ansikt med den plutselige og meningsløse død sier man intet. Etterpå begynner et forsøk på å forklare hva som skjedde, sette det i forhold til noe kjent. Noe som gjør det mulig å fortsette. Og for annen gang på kort tid er vi, alle vi som ikke er annet enn skremte statister på utsiden av en katastrofe, trukket inn som tilskuere i et offentlig spill om forklaringer. Begrunnelser, feilbesluttninger og misforståelser som ledet fram til hendelsen. Det kan ikke være mening i dette, slik er ikke verden. Altså må det ha skjedd en feil.

Og se om man ikke fant samme sørgelige feil langs et rimkaldt jernbanespor i Østerdalen som ved en forblåst kystlei på Vestlandet. "Menneskelig svikt" sier utrederne, som om det var et magisk mantra, en sjebnebestemt og uforutsigbar x i ligningen, den gnist av uberegnelighet som gjør oss til noe annet enn våre maskiner, som gir det hele mening.

Det var selvfølgelig ikke tanken at vi i et glimt skulle få bildet av det utenkelige på netthinnen. En kaptein som ventet noen fatale sekunder med å slå bakk. En togfører som i lav vintersol myser mot lyssignalet og plutselig er forbi. Var det ikke? Jo, det var det vel.

Det var ikke meningen at et helt folk, fire millioner mennesker skulle tenke: Det kunne ha vært meg. Hvor mange ganger har jeg ikke... For så - endelig - å falle til en slags ro, den eneste ro som finnes etter katastrofen: Det var bare mennesket. Det mennesket vi kjenner, det som er meg, som er feilbarlig. Det var ikke systemene, ikke planene, kjørerutene, effektivitetskravene, utstyret. I så fall ville det nemlig ikke vært til å holde ut.

Og uten helt å registrere hva vi har gjort, kan vi legge det fra oss. Uten å merke at vi har konstruert en språklig løsning på det ufattbare. I selve begrepet 'menneskelig svikt' ligger en mistenksomhet mot det vi tok utgangspunkt i, en opp-ned-snuing av alle begrunnelser. Mennesket kan nemlig ikke være feielen. Målet kan ikke være det punkt der middelet svikter.

Den menneskelige faktoren var jo grunnen til at det gikk en hurtigbåt fra ett sted til et annet en natt et sted i verdens utkant. Var det ikke for menneskene, med alle deres svikt og feil, ville toget ikke ha pløyd seg gjennom snølandet midtvinters. Om ikke signalsystem og livbåtutløsere var gode nok for et menneskes feil, hva var de der for da?

Det er derfor det fortvilte og hjelpeløse uttrykket om den menneskelige svikt aldri kan være annet enn en unnskyldning, en bortforklaring og et forsøk på å snakke seg vekk fra det ubehagelige. Om menneskets svikt utløser en katastrofe, er det fordi systemet - menneskets tjener - ikke er godt nok.